Der ingen finn oss av Mathias Nyhagen Asplund

Mathias Nyhagen Asplund debuterer i sommer med Der ingen finn oss. Boken er skrevet med tanke på barn i alderen 9-12 år, og jeg var derfor spent på hvordan jeg som voksen dame ville lese den. Dette ble også min debutbok, min debut som Kindle-leser, for boken og lesebrettet mitt kom samtidig, bare to dager før jeg skulle reise på årets sommerferie.

Forlaget om boken:
Bli med på ei reise inn i fantasien! Til ein stad der ingen finn oss ...

Han er sjuk, så sjuk at han ikkje går på skulen. Ho trivst ikkje på skulen, dei andre er ikkje greie mot henne. Dei to møtest mellom blokkene, og han tar henne med inn i fantasien, inn i eventyr dei skapar sjølv. Dei vil heller vere i fantasien enn i den verkelege verda. Der er dei sterke, der kan dei gjere som dei vil!

Det er ei stilfaren og tenksam, men også fantasifull og fabulerande bok, som grip tak i lesaren og ikkje slepp taket. Mathias Nyhagen Asplund har eit særeige språk og ein levande fantasi som overtyder alle som les boka om at fantasi er viktig. Viktigare enn å følgje reglar og å gjere ting «rett».

Tips nummer en, ikke heng deg opp i målgruppen, for dette er litteratur for deg som kan tåle å strekke fantasien litt, og setter pris på en handling som har kraft til å forandre noe i deg. Tips nummer to er til deg som vegrer deg for nynorsk, glem det! to sider og du merker ikke at det ikke er bokmål du leser.

Romanen er delt inn i kapitler hvor hvert tar for seg en fantasireise som de to barna foretar. Reisene kommer i stand på forskjellige måter, noe som gjør at romanen føles variert. De besøker et spøkelseshus, en underjordisk verden hvor de må hjelpe en tusse med å få tak i solen, og senere er vi i et litt dystopisk samfunn hvor barna må rømme fra de som bærer en sykdom.

Detaljer rundt guttens sykdom og jentas angst mot skole og familie, dveles det ikke ved. Når gutten er så syk at han er sengeliggende i mange dager, sniker jenta seg inn til henne og forteller en levende historie om når hun rømmer og slutter seg til et sirkus. Historien er fin, men det såre som ligger bak, hennes årsak til å ville rømme, blir ikke belyst.

Når gutten blir innlagt på sykehus er det hans tur til å fortelle historie. Han tar de andre syke barna med seg ned på gulvet, og for å døyve deres kjedsomhet forteller han.

  Båten er borte. Havet er stort.
  Om eg sym, sym eg opp eller ned? Kva er nede i djupet? Kor blir eg av? Der det tunge mørkeret pressar på.
  Stille i rommet. Han sluttar å fortelje. 
  Alle held fram historien for seg sjølve. Ungane ser sin eigen båt, med sine eigne foreldre. Dei ser seg sølv symje, redde foreldra, eller seg sjølve.

Maathias Nyhagen Asplund skriver drivende godt, språket er behersket og bærer med seg en porsjon sårbarhet. Han berører meg dypt med skildringene sine, og selv om rammefortellingen er spenning for barn, så huser teksten noe hudløst som gjør sterkt inntrykk på meg.

Der ingen finn oss er en hyllest til den nær sagt glemte kunsten, å fortelle historier. Samtidig er det en skildring av hvordan det kan oppleves for et lite barn å være syk, å bli plaget eller å ha en venn som er syk. Det er nydelig fortalt, og selv om slutten var fylt av håp, trillet det noen varme tårer.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2018

Sider: 128

Alder: 9-12

Kilde: Leseeks