Prost-seminar på Litteraturhuset i Bergen

Marcel Prost var en spennende forfatter, og i dag regnes han blant de tre største vi har i verden, sammen med Dostojevski og Shakespeare. Han levde i Paris fra 1871 - 1922 og ga ut ett eneste verk, storverket På sporet av den tapte tid. Dette er et erindringsverk, skrevet av og om en sykelig ung mann som stort sett ligger i sengen.

I 2016 strevde jeg meg gjennom alle syv bøkene som verket hans nå består av, men erkjente underveis at det er mye jeg ikke får med meg. 

Når Litteraturhuset på lørdag fristet med et lite seminar hvor tre foredragsholdere skal snakke om Prost, greide jeg å rydde plass i en travel kalender, for å høre på disse tre. 

Tomas Espedal var først ut, og snakket om Proust sett i lys av den norske samtidslitteraturen. Som seg hør og bør med Espedal innledet (og kom stadig tilbake til) sitt eget forhold til, og sin egen lesning av Marcel Proust.

Han forteller at boken formelig lyste i hyllen på biblioteket, og da han leste den første setningen "Lenge gikk jeg tidlig til sengs", var han solgt.

Til forskjell fra Proust som ble født inn i en velstående familie, og ikke nødvendigvis trengte å jobbe, kommer Tomas Espedal fra en arbeiderfamilie, med krav til å arbeide.

Han greide allikevel å " bli i sengen", når han som helt ung bestemte seg for å stritte imot alle konvensjoner. Han skryter sågar av at han har levd godt på statens almisser hele livet, for bøkene han skriver skriver han ikke for sitt publikum, men for seg selv.

Foredraget Tomas Espedal hoder er muntert og lærerikt, selv om noe i meg stritter når han langer ut, både mot sine lesere, oss skattebetalere og litteraturvitere.

Neal Ashley Conrad Thing presenterte sin forskning rundt Proust-resepsjonen i Norden. Han snakker ut i fra sin forskning på Marcel Proust, eller er det forskning på hvordan På sporet av den tapte tid har blitt mottatt i Skandinavia? Jeg er ikke sikker, for han snakket fort og utydelig, og hadde en forskers måte å snakke på. Han snakket om lesningens problem, og leserens mulighet og rolle i selve lesningen.
Han fortalte at Danmark var først ute med å oversette dette storverket, at Sverige var sene pga. motforestillinger rundt det homoseksuelle aspektet i boken, mens Norge hang enda litt etter og var ikke klar med en oversettelse før i 1968.

Vi får høre om kritikkene som fulgte utgivelsene i de Skandinaviske landene, og mottakelsen bøkene fikk hos oss.

Neal dro mange paralleller til Espedals påstander, og de to sammen greide å forklare dette med virkelighetslitteratur og bruken av førsteperson i Marcel Proust sin roman. At en førstegangsleser vil se tilbake på sin egen lesning, kan jeg skrive under på, for selv om jeg mer eller mindre tvang meg gjennom de 3000 sidene, kjenner jeg en merkelig dragning mot å begynne helt på nytt igjen.

Karin Gundersen fortalte oss om hvordan det var å oversette Proust til norsk. Den første oversettelsen fra fransk, som kom ut i 1968 var det Anne-Lisa Amadou som foretok, og det er i hovedsak denne oversettelsen Karin Gundersen har vasket og oppgradert.

Hun fortalte hvordan avstand i tid og fremmede kulturer kan gi grunn til en ny-oversettelse. Hvordan teksten kan utfordre og at leting etter de riktige ordene er en stor del av jobben. Abstrakter og metaforer er spesielle utfordringer som får mye oppmerksomhet.



Det som har skjedd med På sporet av den tapte tid etter Karin Gundersen har jobbet med verket i 5 år, er at teksten har gått fra et konservativt riksmål til et moderne bokmål. Hun justerer kulturelt betingede ord, og ord som har vært oversatt til norsk, blir gjerne ført tilbake til det franske ordet, fordi dagens mennesker har fått dette i sin dagligtale.

Tegnsettingen er gjort på en annen måte i den moderne oversettelsen enn i Amadou sin, og utelatelser og mistolkninger har blitt rettet opp i. Hun snakket om syntaktiske floker og semantikken, og selv om jeg hang med i svingene når hun snakket, kan jeg ikke gjenta det som var mest teknisk.

Til sist dro hun en parallell med soveromsscenen i bok I og bok VII, hvor det store kirketårnet er sentralt. Vi ble gjort oppmerksom på at perspektivet er snudd, og flere små finurligheter som inngikk i eksempelet hun ville belyse.

Det er ikke tvil om at dette lille seminaret ga meg lyst til å ta fatt på Prousts storverk igjen. De tre foredragsholderne utfylte hverandre, og alle tre holdt på akkurat lenge nok til at det aldri ble kjedelig.

Tommel opp til Litteraturhuset i Bergen som spanderer sånne arrangementer på sine besøkende!

Her kan du lese om prosjektet mitt i 2016