Mørkets testament av John Hart

Endelig er den her, oppfølgeren til den prisbelønte bestselgeren Det siste barnet. John Hart var i Bergen og snakket om boken for et drøyt år siden, og siden den gang har jeg drøyd ventetiden med å lese Det siste barnet på nytt. Det er ikke fritt for at ventetiden har skrudd forventningene til Mørkets testament opp flere hakk.

Forlaget om boken:
Det er gått ti år siden de dramatiske begivenhetene som endret Johnny Merrimons liv og rystet hjembyen hans. Han lever nå et halvvilt liv alene i villmarken, på den store eiendommen han arvet. Han kjenner hver kulp, hver åsside og hver lysning, hvert tråkk gjennom sumpen. Hans eneste forbindelse til det normale livet er hans gamle venn Jack. 

De er ikke lenger gutter, men tilknytningen er der – det de delte og det de mistet. Men Jack ser og sanser farer i sumpen. Han aner mørke hensikter og en grusom vilje. Johnny vil ikke snakke om det, men det finnes ting han vet, ting han kan gjøre. En dårligere venn ville kanskje ha sett slike evner som en gave, men Jack har selv opplevd det som beveger seg i sumpen, kulden og den ubeskrivelige angsten.


For en nytelse det var å komme igang med denne boken. Johnny blir skildret som den ødelagte gutten han er, mens Jack fremdeles er hans venn og line til livet.

Naturbeskrivelsene er fantastiske, en føler at en er der, og selv om Johnny står til lårene i kaldt, råttent sumpvann, føler jeg en dragning etter å være der selv. Tematikken tar oss med til tiden før Borgerkrigen i Amerika og til tiden hvor slaveri var utbredt, men i begynnelsen av romanen befinner vi oss i nåtid. Litt senere tar historien over, og vi befinner oss oftere og oftere i fortiden, hvor drømmer, fornemmelser og syner gjør at det overnaturlige blir en større del av handlingen.

Rammefortellingen tar for seg en økonomisk besværlighet som Johnny har kommet opp i, og som det er viktig for ham å få løst. Han har vunnet en rettssak om landområdet sitt, men saken blir anket og mest sannsynlig vil han tape. Jack som har blitt advokat får en kollega til å bistå, når han vil hjelpe Johnny, men det skal fort vise seg at denne saken har flere sider.

Sekundærhistorien tar for seg dette mystiske og skjulte med Johnny, noe udefinerbart som Jack ikke greier å sette ord på, men som skremmer ham. Det hviler noe gåtefullt over Johnny, og som leser ga disse sekvensene meg mer enn ett frydefullt grøss, til tider var det dramatisk og bestialsk til tusen.

Vi får et flott portrett av vennskapet mellom de to guttene, som har kjent hverandre siden barndommen. De som har lest Det siste barnet vil nikke gjenkjennende til enkelte referanser fra deres barndom, men det vil ikke forringe leseopplevelsen om du ikke har lest den forrige boken. For dette er glimrende litteratur, en roman jeg vil anbefale til deg som tåler at det overnaturlige får en fremtredende rolle.

Forlag: Font

Utgitt: 2018

Sider: 524

Kilde: Leseeks