Lincoln i Bardo av George Saunders

Lincoln i Bardo er den ferskeste vinneren av den prestisjetunge Man Bookerprisen.
Min erfaring med prestisjepriser, er at vinnerne ofte faller litt utenfor min komfortsone, derfor er jeg ikke blant de ivrigste som følger med på nominasjoner, lang- og kortlister, men nøyer meg med å lese vinneren. Denne gangen gikk det veldig bra, til tross for litt ???? i begynnelsen.

Fra bakpå boken:
I 1862, mens den amerikanske borgerkrigen raser for fullt, blir president Abraham Lincolns elleve år gamle sønn Willie alvorlig syk. Han dør etter bare noen få dager, og den lille kisten blir lagt i en marmorkrypt. Knust av sorg oppsøker Lincoln sønnens grav om nettene. Der blir han sittende og holde rundt den livløse kroppen.

Det presidenten ikke vet, er at den lille gutten hans befinner seg i bardo, en terskeltilstand mellom liv og død, hvor man havner dersom man har noe uoppgjort i jordelivet. Omgitt av en rekke andre sjeler – noen helt nyankomne, som han selv, og noen som har strevd med å komme seg over til den andre siden i mange, mange år – forsøker Willie Lincoln å få kontakt med faren for å få ham til å forstå noe viktig. 

Hvis noen hadde sett meg da jeg startet å lese denne boken, så ville de sett noen rare grimaser. Jeg skjønte ingenting, og måtte (noe jeg aldri pleier å gjøre) lese bakpå boken, for å få et tips om hva dette går i. Jeg googlet meg endog frem til NRK sin omtale av boken, og fikk med det, de krykkene jeg trengte for å komme skikkelig igang.

Herfra og ut gikk lesingen som en lek, og før arbeiderdagen var slutt, satt jeg fornøyd og smilende igjen i lesestolen min. For det er mye å smile av i denne historien, som har et persongalleri og et "åsted" jeg aldri har vært borti før. At handlingen utspiller seg i en krypt og at alle de involverte er villfarne sjeler i limbo, høres jo sært ut, men jeg kan ikke si annet enn at det funket for meg!

Vi blir kjent med Hans Vollman som til evig tid er dømt til å gå rundt med en megastor ereksjon, og med Roger Bevins som på grunn av sine tilbøyeligheter, knivdrap seg selv. Pastor Everly Thomas sliter med å forstå hvorfor han ble fordømt og Jane Ellis den selvstendige og rakryggede kvinnen ble født hundre år for tidlig. De morsomste karakterene er Betsy og Eddie Baron to skruller som har levd et barskt liv, noe språket deres vitner om.

Og det er enda flere, de snakker i munnen på hverandre, de avslutter hverandres setninger og avbryter hverandre. I tillegg har de forskjellige teorier om ting som har hendt, og ulike oppfatninger av sine medsjeler.

Deler av teksten består av uttalelser fra tiden da Abraham Lincolns sønn døde. Her er utsagn fra kammerpiker, butlere og andre i familiens umiddelbare nærhet, og her er referert fra publikasjoner, journaler, bøker og aviser fra midten av 1800-tallet. Disse tekstene kan fremstå som faktaopplysninger, noe de vist nok er til en viss grad.

Det er lille Willie Lincolns død som er rammefortellingen i denne romanen, men i historien er han ytterst "levende". Vi får etterhvert også innsikt i livene til de andre som lever dette mellomlivet, og hvorfor de ikke har kommet seg videre. På et tidspunkt ble det ganske så spennende, for her kommer det plageånder og annet pakk og truer lille Willie, som slett ikke skulle ha havnet i dette selskapet.

Romanen er bygget på den sanne historien om da William Wallace Lincoln døde, og ikke minst hans fars, presidentens sorg i kjølvannet av dødsfallet. Handlingen har også en del refleksjoner rundt den amerikanske borgerkrigen i 1862, og litt om forholdet hvit/svart på den tiden. Via historiene til alle karakterene får vi også et nyansert bilde av samfunnet slik det var, den gang da.

Lincoln i Bardo er en roman for de som liker det litt mørke og burleske, det som er litt utenom det vanlige og noe å skjerpe hjernen på. Jeg likte boken godt, til tross for den litt humpete starten ☺

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017/på norsk 2018

Sider: 384

Kilde: Leseeksemplar