Skilpadder hele veien ned av John Green

Med Skilpadder hele veien ned har John Green gjentatt det kunststykket det er å skrive seg rett inn i hjertet mitt. Papirbyer, En overflod av Kathriner og historien om Will Grayson er utrolig bra bøker, men Faen ta skjebnen har tronet høyest på pidestallen, i mine øyne - til nå.

Forlaget om handlingen:
Aza Holmes prøver virkelig. Hele tiden. Hun prøver å være en god venn, en god datter, en god student – og kanskje også en god detektiv. Men det er ikke lett når hun på samme tid har hodet fullt av tankespiraler som vanskeliggjør hverdagen og sosial omgang med andre mennesker.
John Green har blitt verdenskjent for sine skildringer av ungdom som skiller seg ut, og i Skilpadder hele veien ned møter vi kanskje Greens sterkeste karakterskildring til nå. Med stor innlevelse skildres en ung kvinne med OCD og hennes kamp for å finne veien sin i en såkalt normal tilværelse.

John Green skildrer med Skilpadder hele veien ned livet med tvangstanker på en utrolig bra måte. Forfatteren lider selv av OCD, noe som gjør historien overbevisende og ektefølt. Vi blir tatt med inn i Azas tankespinn på en måte som gjør at det går helt rundt for meg. Det er troverdig og hjerteskjærende men aldri sentimentalt og fritt for håp.

I tillegg til dette hovedtemaet tas vi med inn i flere andre miljøer. Daisy, venninnen til Aza er superinteressert i Star Wars og driver selv med utstrakt fanfiction på nettet. Vi får mange referanser, som også vi i den eldre garde kan humre godt til. Aza blir etterhvert kjent med Davies, og med dette vennskapet får vi høre mye om stjerner og planeter, og om øglen tuatara som far til Davies har i terrariet sitt.

Davies har også en interaktiv dagbok hvor han legger ut dikt og personlige hjertesukk. Gjennom hans og Daisys liv på nettet stiller forfatteren helt åpne spørsmål til hvilke følger det kan få å bruke nettet på denne måten. Ingen pekefinger eller moralisering er involvert, men en tanke blir nok sådd hos unge så vel som gamle.

Det er også spenning involvert i denne boken, for hva har egentlig skjedd med Davies og lillebroren Noahs forsvunne far? Faren virker egentlig som en skikkelig drittsekk, så jeg bekymrer meg ikke så veldig, men hans plutselige fravær fra guttene påvirker lille Noah på en måte son gjør at jeg virkelig ønsker at han dukker opp igjen.

Skilpadder hele veien ned handler også mye om hvordan det er for ungdommer å føle seg fattig, både på penger og familie. Davies er det velstående motstykket til Aza og Daisy, som begge må jobbe og spare for å ta utdannelse. John Green gir med denne romanen også et kraftig dytt i ryggen til oss foreldre, ved å vise hvor viktig det er for barn og ungdom å ha foreldrene tett på seg. Han tar også det amerikanske samfunnet på kornet når yndlingsstedet til jentene er en diner hvor de handler med kuponger, og når de må gå gjennom metalldetektor for å bevise at de er våpenfri, før de får komme inn på skolen.

Som du skjønner, denne romanen ha "alt". Jeg slukte den i en eneste jafs en stille søndag da jeg var alene hjemme foran peisen. Det er en alvorlig skildring av livet med invaderende tanker og skrekken for molekylær mutasjon. Aza føler seg oppdiktet og et resultat av omgivelsene, når hun ikke greier å kontrollere tankene sine eller kroppsfunksjonene sine.

Romanen engasjerte til tusen, glem at det er en ungdomsroman for språk og tematikk er godt egnet for voksne lesere. Karakterene er glimrende presentert i denne teksten som byr på mange overraskelser og god fremdrift. - Jeg sier som Beathe, jeg anbefaler den varmt og inderlig!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2018

Sider: 304

Kilde: Leseeksemplar