Ensom planet av Birgit Alm

Birgit Alm er en litteraturviter fra Oslo. Etter å ha gitt ut en ungdomsroman i 1993, debuterte hun som romanforfatter for to år siden, da hun ga ut Endelig skal vi le. Ensom planet er hennes andre roman, og mitt første møte med henne, kommer ikke til å bli det siste. Sjekk gjerne ut Beathes omtale av debutromanen til Alm, denne har jeg lyst å lese!

Forlagets presentasjon:
Karianne befinner seg i den kommunale boligen til sin tidligere nabo Boris. De har hatt lite kontakt i årene som har gått siden de delte dusj og do i en falleferdig bygård, og Karianne har klatret noen skritt oppover siden den gang. 
Nå har hun nettopp fått vite at Boris er død, av alle ting på en reise til Kina, og som en av Boris' «nærmeste» har hun fått den tvilsomme æren av å rydde opp i dødsboet.

Etter hvert som Karianne går gjennom Boris' etterlatenskaper, blir det klart for henne hvor skjør den er, grensen som skiller de vellykkede av oss fra taperne. Og Karianne har landet på den riktige siden. Eller har hun egentlig det?



Som tittelen antyder, dette er en roman om ensomhet. Handlingen tar oss med fra ensomheten via fattigdommen, og til de såre følelsene som følger med erkjennelsen av å ikke strekke til, eller høre til.

Både Karianne og Boris har følt på ensomhetstrollet, og etterhvert som Karianne rydder ut av Boris sin leilighet, lærer vi også henne å kjenne. Hun lurer seg unna samtaler på jobben om den forestående sommerferien, og på facebook gjør hun sitt ytterste for å skjule at hun stort sett er alene hjemme i leiligheten sin i Oslo. Hun viser en prøvende interesse for en datingtjeneste, men er alt for forsiktig til at det kan føre til noe.

Boris har vært uføretrygdet, og skildres som et vrak av et menneske som røyker og drikker, ikke vasker seg selv eller klærne sine, og egentlig ikke har orden på noen ting. Skildringene av den gulnede sofaen, av størknet mat og visne planter, lager bilder i hodet mitt som jeg grøsser av.

I tillegg blir vi kjent med menneskene som bor i blokken til Boris. Dette er stort sett innvandrere, som driver rundt i nabolaget uten å ha noe å ta seg til. De søker sammen på gårdsplassen og bak bosskuret, hvor de skuler på Karianne når hun går til og fra leiligheten til Boris.

Og der ligger rockeringen, i to deler inne i søppelskuret. Hun har vel gitt opp nå, flinke jenta. Det er vel grenser for hvor mange ganger det går an å lappe sammen en rockering med gaffateip. 
   Jeg tar to trinn av gangen, forbi Crocs-kopiene, tåfisen og eksjugoslavene, opp til Mogadishu og Boris H. Hansen. 

Ensom planet er en kort roman som absolutt gir leseren noe å tenke på. Jeg vet ikke hvem jeg ville valgt om jeg måtte: Den ensomme Karianne som mistrives med jobb og kolleger, som ble forlatt av foreldrene i julen og som drømmer om et annet liv. Boris som allerede har gitt opp å tilfredsstille samfunnets krav om å bidra, men har satt seg til, alene i sin sofa med øl og sigg. Eller, innvandrerne som er satt på "vent" i et samfunn som de ikke kjenner seg igjen i.

I Ensom planet er alt på stell, karakteroppbygging, språkføring og handling, alt glir lekende lett, og jeg leser boken uten å legge den fra meg. Følelsene mine blir satt i kok, og selv om det ikke er snakk om tårer, fyller romanen meg med vemod. Men, det er ikke selve handlingen som er trist, det er heller tanken på at det er alt for mange mennesker som passer med skildringene av disse menneskene som alle er ensomme på sin egen måte.

Historiens letthet kommer av at Karianne egentlig ikke er lei seg for at Boris er død, og hun er heller ikke lei seg for at hun må bruke ferien sin på å rydde opp i leiligheten hans. Og slutten da, jeg digger slutten, der gir hun et skikkelig rævaspark til skjebnen som sender mennesker inn i et liv i ensomhet.
Boken anbefales på det varmeste!

Beathe og jeg leser noen av de samme bøkene for tiden, og her kan du lese hennes omtale av Ensom planet.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2018

Sider: 108

Kilde: Leseeks