En forutsigbar historie av Truls Hagbarth Grimstad

En forutsigbar historie er Truls Hagbarth Grimstads debutroman. Han har sin bakgrunn fra arkitektur og bor og arbeider i Oslo. Bakgrunnen hans skinner ikke gjennom i denne romanen, som har et helt eget språk, og en litt utfordrende handlingsoppbygging.

Fra bokens cover:
Roy Bast gjeninntrer som politietterforsker etter en personlig knekk, men han har ingen ambisjoner og ingen forestillinger om annet enn sin egen triste og langsommelige vei mot døden. Saken han får i henda, Ada Dahls forsvinning, er dessuten håpløs. Roy avventer det hele, håper forsvinningssaken selv forsvinner, pusler med sitt, grubler på tid og rom, og på frihet som en bevissthetstilstand, en fraværende sådan.

Gjennom det diagrammatiske – det er Per Hågå overbevist om – gir verdens absolutte lovmessighet seg til kjenne, alt som var, er og vil bli kan tydes. Men det finnes unntak, innbakte feil, retningsgivende løgner, og om han bare holder fokus, og øyner øyeblikkets transcendentale smutthull vil lovmessighetens bøyningspotensial også kunne gripes.

Hva er dette for noe? tenkte jeg mange ganger da jeg leste denne romanen. Er det en parodi, eller skal det være morsomt? At forfatteren beveger seg i randsonen av sjangrene er helt sikkert, og det er ikke å legge skjul på at denne leseren lot seg provosere. På forlagets side kan jeg lese at utgangspunktet for handlingen er bygget på fraktal-holografiske modeller. Gjennom første del av boken funderte jeg på om denne nesten anonyme hovedpersonen drev med kunstneriske utfoldelser, installasjonskunst eller en slags performance. Adas kokekunst får ham til å skildre fiskekakas potensial, en fiskekake som en enkeltstående idè og som en konseptuell meningsbærer.

Nok om det, rammefortellingen er todelt og i den andre delen møter vi den litt arbeidssky Roy Bast, etterforskeren som returnerer til jobb og får, det som skal være en lett oppgave, å oppspore den forsvunne Ada. Henne møter vi også i den andre primærhandlingen, da som kompanjongen eller kjæresten til hovedpersonen. Karakteren Bernt Arild Graaf dukker etterhvert også opp i begge handlingstrådene, selv om jeg lenge var usikker på hvilken rolle han egentlig har.

Mange hendelser er tredelt, noe skjer, hvorfor det skjer og konsekvensen av det. Disse tre aspektene kommer ofte i omstokket rekkefølge, noe som lenge holder leseren i uvitenhet om hva som egentlig foregår.

Det er ikke til å legge skjul på at denne type roman ikke er min favoritt. Det er kjekt med en original fremstilling av handlingen, men når jeg må bruke mesteparten av min energi på å finne ut av hva som skjer, så blir jeg sliten, småsur og ikke underholdt i det hele tatt. Ser en bort fra den utstrakte bruken av a-endelser så har Grimstad et språk som funker, mange metaforer med litt småvittige betraktninger, men utpreget humoristisk synes jeg ikke boken er.

I det innerste indre er jeg nå, bakenfor metaforen, der hvor bare tomme tanker kan nå, der bare det helt ut innholdsløse kan eksistere. Det er verken mørkt eller lyst eller noe midt imellom. Det bare er. Tomme skall inni tomme skall inni tomme skall. Alt er av gjennomsiktige bokser i noe som ligner flatkjevla tyggegummi dratt rundt et usynlig rammeverk. Dette er D-99. Dette er diagrammets selvreflekterende kjerne, det transsemantiske speilpunktet, alle retninger i en eneste. Dette er mulighetens målestokk.

Halvveis ga jeg opp, så min omtale av boken må helt og fullt ses på som min leseopplevelse. Da jeg etter kapitulasjonen begynte å flippe boken fremover fra siste side og oppdaget navn som ikke var med i første halvdel fikk jeg bekreftet min beslutning om å avbryte. Jeg skjønte at kapitlenes D- overskrifter står for "diagram", så kanskje bokens handling har mer med seg fra en arkitekts hverdag, enn det jeg først antok?

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2017

Sider: 410

Kilde: Leseeksemplar