Krittmannen - engelske C J Tudor sin glimrende debutroman

Engelske C J Tudor er et helt nytt navn for meg, ikke så rart kanskje siden Krittmannen er hennes debutroman. Jeg holdt egentlig på med en annen bok, men skulle bare lese de første sidene av Krittmannen, og vips var halve kvelden godt og jeg var midtveis - denne må du få med deg!

Forlaget om boken:
12 år gamle Eddie og vennene bruker krittfigurer til å overlevere hemmelige beskjeder på. Og det er gøy til å begynne med, helt til figurene fører dem til liket av en ung jente ...

Det er tretti år siden nå, og Ed trodde at fortiden lå bak ham. Plutselig mottar han et brev som inneholder to ting: et stykke kritt og en tegning av en krittmann. Da historien begynner å gjenta seg, skjønner Ed at leken aldri var over …

Er du klar for en søvnløs natt?

Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 352
Kilde: Leseeksemplar

Krittmannen er bygget opp av to historier som veksler. Det er de samme menneskene som er med i begge handlingene, så det er artig å møte dem både som barn og middelaldrende samtidig.

Vi blir kjent med Eddie når han er 12 år. Det skjer mye i en tolvårings verden, som de voksne ikke aner noe om, og Eddies liv er preget av dette. Han er vitne til en stygg ulykke på et tivoli, og han opplever også mobbing og vold på kroppen. I tillegg får skolen hans en ny lærer, som har sine hemmeligheter å vokte. Eddies mor driver en klinikk som også utfører aborter, noe som får følger også for Eddie.

Nicky er en jente som er med i Eddies gjeng. Gjennom mye av denne delen av boken kjenner vi på den uggne tanken at det er noe med henne. Det er flere av karakterene som gir meg den samme følelsen, og i perioder føles det skikkelig creepy å lese.

Når Eddie har blitt voksen bor han i barndomshjemmet sitt. Faren er død, moren har flyttet inn med en helsefreak, og Eddie har fått seg en leieboer til selskap i sitt ensomme liv. Han jobber som lærer, selv om det er forfatter han egentlig hadde lyst å bli. Når han i voksen alder blir oppsøkt av Mickey, en av de gamle kompisene sine, begynner spenningen å vibrere for alvor.

Spenningen avtar heldigvis litt, og fokus går over på hvem som er gjerningsmennene, både i historien fra 1986, og fra nåtidshistorien 30 år senere. Men, tempo tar seg opp mot slutten, og her er Eddie og Hoppo inni en mørk skog, og skal prøve å redde en kvinne som ikke vet at hun er i nød:

Han nikker, drar frem telefonen, rynker pannen. Nesten ikke noe signal. Likevel løfter han den til øret...
... og så er den borte. Ikke bare telefonen, men øret også. Der øret pleide å være, er det nå bare et gapende, blodig hull. Jeg ser et glimt av metall, en sprut av mørkt, rødt blod, og så faller armen ned til midjen, bare forbundet med litt muskelvev.
  Jeg hører skrik. Ikke Hoppos. Han stirrer taust på meg, så faller han sammen på bakken med et gutturalt stønn. 
Skriket er mitt.

Dette er en utrolig godt sammenflettet thriller, plottet er genialt og leseopplevelsen min var av det sitrende slaget, hvor jeg pustet på toppen av lungene, nesten hele tiden. Godt språk og flotte mellommenneskelige skildringer er et pluss i denne type historie, så jeg flesker til med årets første 6`er på terningen!