Går du nå, er du ikke lenger min datter av Anne Bitsch

Anne Bitsch har skrevet en personlig oppvekstskildring om overlevelse og tilgivelse, som gir de barna som ikke selv kan fortelle hvordan de har det når mor eller far drikker, en stemme. Dette er sterk lesning dere, som oppfordrer oss alle til å være våken for barn og ungdom som trenger hjelp.

Fra bakpå boken:
Dette er Anne Bitschs fortelling om en oppvekst, med en psykisk syk og alkoholisert mamma. Ved å lete i gamle brev, dagbøker, offentlige arkiver og i samtaler med mennesker som kjente dem, prøver forfatteren å finne svar på hvordan en familie kunne gå i oppløsning uten at noen grep inn.
I Går du nå, er du ikke lenger min datter, vil forfatteren avkle mytene om den typiske misbruker og skildrer enkeltmenneskets og samfunnets avmakt i møte med omsorgssvikt av barn fra «møblerte hjem».

Som barn skjønte jeg det aldri, hvorfor andre ikke ville hjelpe oss, sånn på ordentlig. Når jeg tenker meg om, skjønner jeg det heller ikke i dag.


Boken gir et sant men ikke objektivt portrett av forfatteren og hennes mors felles fortid. Det som skildres, og måten det er gjort på, er i aller høyeste grad subjektivt, da dette er barnets vitnesbyrd, men motsetningene er ivaretatt på en åpen og fin måte. En pekefinger er rettet mot oss, i boken sin savner hun varslere og ber oss være oppmerksomme medmennesker. Sitatet fra Søren Kierkegaard fra 1859 var mors rop om hjelp, men er også et uttrykk for hvor dagens barnesyn er på vei:

Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først og fremst passe på å finne ham der hvor han er, og begynne der. Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe og derved forstå at det å hjelpe ikke er å være den mest herskesyke, men den tålmodigste - at det å hjelpe er villighet til inntil videre å finne seg i å ha urett og ikke å forstå det den andre forstår.

Historien innledes med en skildring av mors begravelse, og hennes død (i den rekkefølgen). Siden går vi helt tilbake til mors oppvekst, og historien fortelles kronologisk herfra. Det er en godt underbygget fortelling, hvor forfatteren har brukt mange forskjellige kilder for å danne seg et mangefaset bilde av hvem moren egentlig var, og hvorfor hun ble som hun ble.

Betraktningene hun gjør seg er satt i sammenheng med historiske fakta og 70/80-årenes koloritt. Synet på barneoppdragelse har jo endret seg radikalt siden den gang, men for oss som er oppvokst på denne tiden, er det ikke vanskelig å leve seg inn i stemningen. Mor og far var politisk aktiv på venstresiden og en del av hippie-generasjonen, noe som gir bakgrunn, men ikke årsak til mors personlige utvikling.

Det er ikke tvil om at Anne Bitsch kan skrive, for det er en velskrevet historie jeg har hatt mellom hendene de siste dagene. Hun viser sitt store personlige engasjement gjennom optimistiske og undrende refleksjoner, og nærmer seg sakens kjerne "Er tilgivelse mulig?" på en logisk og ryddig måte.

Boken gjorde inntrykk på meg. Les den, du vil ikke angre!


Berit leser har også skrevet om boken, har du blogget om den, legg gjerne inn lenke i kommentarfeltet!

Margunn Vikingstad intervjuer Anne Bitsch på Litteraturhuset

I februar skulle Anne Bitsch og Niels Fredrik Dahl samtale om sine relasjoner til mødrene sine. Men Dahl uteble, så samtalen ble en litt annen enn jeg hadde forestilt meg. På bildet har Beathe knipset Anne Bitsch i det ene sekundet det var mulig å se ansiktet hennes, resten av timen seansen varte satt vi og så på et snakkende hår.

Forlag: Spartacus

Utgitt: 2017

Sider: 324

Kilde: Leseeksemplar