Claus er en alkoholisert uteligger som sover i skogen og overlever på søppel og det han finner i naturen. Men tilværelsen hans tar brått en ny vending da han blir vitne til et drap på en ung jente.
Politiet kobler denne hendelsen mot flere uløste drapssaker og mistenker umiddelbart Claus. På flukt fra politiet og en drapsmann som vil hindre ham i å fortelle det han vet, rømmer Claus opp på fjellet.
Forlag: Cappelen Damm
Utgitt: 2018
Sider: 352
Kilde: Leseeksemplar
Dødstimen ble min første krim i år. Jeg har lest en thriller og en spenningsroman, men dette er en tradisjonell krim med fokus på politietterforsking. I denne historien deler to karakterer på oppmerksomheten, uteliggeren Claus og lensmann Georg Bråten. De befinner seg innen for samme rammefortelling, som fortelles uten digresjoner eller lange utdypende innledninger.
Her er det full action og fremdrift fra første side når Valdresekspressen kjører utfor et stup. Det er mange mennesker involvert, noen godt skildret, mens andre forblir perifere, sånn som det må være i krim med høyt tempo. Vi møter den unge nyutdannede Tove, Emil den kristne senioren og Georgs støttespiller, men så har vi Arild Andersen, drittsekken som er ute etter Georgs ledende stilling.
Nå har det blitt sagt mye om drittsekker i politiet, så jeg skal ikke påstå at det Arild gjør ikke er troverdig, men etterhvert som vi blir kjent med ham, føles han mer og mer oppkonstruert. Jeg blir selvfølgelig eitrande forbanna når jeg leser, og det er jo et pluss i litteraturen, at leserens følelser trigges (på godt og vont).
Plottet er godt satt sammen, og siden lederen av etterforskingen er mer opptatt av sitt eget omdømme enn å finne den riktige ugjerningsmannen, farer politiet fra den ene mulige løsningen til den andre. Dammann bruker et godt språk som flyter lett. Boken kan definitivt karakteriseres som en "page-turner", for mange frampek og vendepunkt gjør den vanskelig å legge fra seg.
Sagnet om Hulabaken går som en rød tråd gjennom historien, noe som gir handlingen et snev av mystikk og legger til grunn for en litt gåtefull bakgrunn. Å ha en hovedperson som er uteligger var også originalt, til tross for at han var belastet med drikking og hang til innbrudd, var han en sjarmerende tøffing, som tok alle utfordringer på strak arm.
Dødstimen er en velskrevet krim preget av politiets etterforskning av et dødsfall, og flere andre uforklarlige hendelser. Så spennende krim som dette anbefaler jeg gjerne videre!
Her er det full action og fremdrift fra første side når Valdresekspressen kjører utfor et stup. Det er mange mennesker involvert, noen godt skildret, mens andre forblir perifere, sånn som det må være i krim med høyt tempo. Vi møter den unge nyutdannede Tove, Emil den kristne senioren og Georgs støttespiller, men så har vi Arild Andersen, drittsekken som er ute etter Georgs ledende stilling.
Nå har det blitt sagt mye om drittsekker i politiet, så jeg skal ikke påstå at det Arild gjør ikke er troverdig, men etterhvert som vi blir kjent med ham, føles han mer og mer oppkonstruert. Jeg blir selvfølgelig eitrande forbanna når jeg leser, og det er jo et pluss i litteraturen, at leserens følelser trigges (på godt og vont).
Plottet er godt satt sammen, og siden lederen av etterforskingen er mer opptatt av sitt eget omdømme enn å finne den riktige ugjerningsmannen, farer politiet fra den ene mulige løsningen til den andre. Dammann bruker et godt språk som flyter lett. Boken kan definitivt karakteriseres som en "page-turner", for mange frampek og vendepunkt gjør den vanskelig å legge fra seg.
Sagnet om Hulabaken går som en rød tråd gjennom historien, noe som gir handlingen et snev av mystikk og legger til grunn for en litt gåtefull bakgrunn. Å ha en hovedperson som er uteligger var også originalt, til tross for at han var belastet med drikking og hang til innbrudd, var han en sjarmerende tøffing, som tok alle utfordringer på strak arm.
Dødstimen er en velskrevet krim preget av politiets etterforskning av et dødsfall, og flere andre uforklarlige hendelser. Så spennende krim som dette anbefaler jeg gjerne videre!
På bloggen Artemisias verden finner du en fin omtale av boken!
Hmm.. nok en for meg ukjent forfatter. Akurat nå føles det som om Norge består av 50% forfattere, og jeg kjenner en promille ved navn.. Jeg er ikke helt glad i Harry Hole karakterer (protagonister som utskudd i ene eller andre retningen), men han her hørtes jo faktisk sjarmerende ut ;)
SvarSlettHelt enig med refleksjonene dine, heldigvis er ikke alle på kunstnerlønn :) Uteliggeren her er egentlig ikke en helt, dessuten har vi jo lensmannen som er like skjønn som Ole Vik :)
SlettSer Anita også liker denne godt, så den er notert i Pageturner-for-lesetørkeperiode-hylla :D
SlettJeg er akkurat ferdig med denne. Pageturner er korrekt. Jeg leste den omtrent i et jafs. Dødsbra bygdekrim! Omtale kommer, og eg linker til deg.
SvarSlettGleder meg til å lese hva du trekker fram som bra med boken :)
Slett:)
SlettTakk for tips, denne virker bra :) Leste Anitas omtale også, og hun likte den også. For øvrig en ukjent forfatter, men det er bare morsomt! Skal sjekke e-bib og se om jeg finner den der :)
SvarSlettHa en fin helg :)
Ingen vei utenom når det dukker opp to begeistrede omtaler samtidig :) Håper du finner den på eBokBib, så ikke bokhyllene dine renner over. God helg Gro!
SlettHar boken liggende men har to krimbøker som skal leses først så det drøyer nok til litt ut i februar før jeg tar fatt på denne. Pageturnere er ikke å forrakte så jeg ser frem til å lese denne.
SvarSlettVi får bare følge nøye med på hvordan du trives i krim-verdenen :) God helg Beathe!
Slett