Dinas bok av Herbjørg Wassmo

Dinas bok kom ut i 1989, som første bok i en trilogi. Det føles nesten litt rart å ikke ha lest denne trilogien, jeg som har lest så mange av Wassmos bøker. I høst, 20 år etter den siste boken i Dina-trilogien, utgis en fjerde bok i serien. For å varme opp til Den som ser, har jeg lyttet meg gjennom første bok om Dina.

Handlingen i korte trekk:
Vi er i Nord-Norge på 1800-tallet. Landskapet og miljøet som skildres så levende er en viktig ramme for handlingen. Det ensomme kystsamfunnet, hvor påvirkninger utenfra stort sett betyr de jevnlige besøkene av dampbåten, og mennenes turer med jekten til Trondheim og Bergen.

Her er kvinnene bundet av konvensjoner og de fattige er tro til sin rolle som tjenere, uten å gjøre forsøk på å bryte sine lenker.


I dette miljøet er Dina et friskt pust. Starten på romanen er brutal, da hun dreper sin mor med kokende lut. Faren har ikke mye omtanke for Dina i oppveksten, og hun tilbringer mesteparten av tiden sammen med dyrene.

Dina blir en vill og uregjerlig tenåring, og når faren ikke rår med henne, gifter han henne bort til en venn og svirebror som er eldre enn ham selv. På denne måten kommer hun seg til gården Reinsnes, og når hun noen år senere er skyld i sin manns død, er det hun som er herre over gården.

Hun er gravid når denne "ulykken" skjer, og føder så en liten gutt. Benjamin vokser opp på gården, sammen med farmor, Mor Karen, en onkel som studerer i København mesteparten av tiden og to adoptivsønner som Dinas mann knytte til seg.

Dina er egenrådig og sta. Hun gjør ting som bare mennene skal gjøre, og bryr seg ikke om hva folk sier om henne. Hun er alvorlig og uten latter, og mangler helt kvinnelighet. Etter begge dødsfallene blir hun stum, og når det forventes av henne at hun skal ta i et tak etter mannens bortgang, så vil hun ikke høre.

Slutten skal jeg ikke røpe noe om, for selv om det lå litt i kortene det som skjedde, så var det heftig lesning.

Boken handler ikke så mye om sorg som om savn og skyld. Det sier seg selv, at det Dina gjorde som lite barn hjemsøker henne gjennom hele livet. Hun ser de døde, Gjertrud, Jacob og senere Nils, og gjennom boken er det mange sekvenser hvor hun samtaler med dem. Dette oppfattes av meg mer som at Dina har en stille samtale med sin egen samvittighet, men det foregår temmelig konkret og høylytt.

Siden jeg kjenner Wassmo fra før, skulle jeg ikke blitt så overrasket over hvor bra dette er, men jeg sitter stille for meg selv og tenker woao... Jeg er imponert, både av det jeg har vært med på, og over innleser Gørild Mauseth som leser så bra. Den nordnorske dialekten hennes passer perfekt til boken, og måten hun tolker teksten og formidler følelser på er vanvittig bra. 

Boken er lang, men det ble aldri kjedelig. Jeg hadde tenkt å bare høre denne første boken i trilogien før jeg leser Wassmos nye bok, men en liten fugl har hvisket meg i øret at jeg virkelig bør få med meg de to andre bøkene, før jeg tar fatt på Den som ser.

Ta gjerne en titt på Kleppanrova sin omtale av Dinas bok!

Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 2009 (boken i 1989)

Lyttetid: 20 timer og 41 minutter

Kilde: Kjøpt selv