Historien om Edvard Munch ført i pennen av Ketil Bjørnstad

Jeg gikk i KODE`s bokbutikk og så etter en bok, hvor jeg hadde glemt både tittel og forfatter. Den skulle beskrive Edvard Munchs liv på aller beste måte. Akkurat når hodet mitt spilte meg et puss, dukket Historien om Edvard Munch opp i hyllen, en bok ført skrevet av en av mine favoritt-forfattere, Ketil Bjørnstad.

Forlagets beskrivelse av boken:
Historien om Edvard Munch er en skjønnlitterær biografi der Ketil Bjørnstad bygger på Munchs egne nedtegnelser. Det er en beretning om kampen mot en uforstående samtid, om styrke og sårbarhet og om et heftig bohemliv og kvinnene i hans liv. Boken baserer seg utelukkende på førstehånds kilder, brev eller skrifter og kaster et nytt lys over Munchs liv.
Historien om Edvard Munch utkom første gang i 1993 og regnes som en klassiker i sin genre.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 1993
Sider: 487
Kilde: Kjøpt selv


Bokens innledning starter i 1909, han er 45 år gammel og har vært gjennom en stor krise, så han har litt å se tilbake på. Deretter tas vi med tilbake til 1880-årene, da han begynte sitt virke og liv som maler. Han debuterte i 1883, og sånn som Bjørnstad skildrer tilbakemeldingene fra publikum og presse, vil jeg ikke kalle det en brakdebut.

Nå har han blitt kjent med Krisitaniabohemen, og den skandaløse Hans Jæger, og det er spennende å lese om denne karens bravader. Det er en tøff gjeng dette her, de oppfører seg vel som ungdommer flest av i dag, men den gangen var deres meninger og oppførsel helt horribel.

Edvard var en famlende og nervøs ung mann, som ikke lett fikk kontakt med det motsatte kjønn. Fru Thaulow har en sterk innvirkning på ham, men hans hjelpeløshet driver henne vekk fra ham, men det skal dukke opp flere muligheter.

Så lenge hans far, korpslege Christian Munch var i live, levde Edvard et forholdsvis privilegert liv, men han døde tidlig i Edvards liv. Nå var det tante Karen som ble Edvard og hans to gjenlevende søstres støtte i livet, og den som opprettholdt kontakt med ham når han ikke var hjemme. Det var også hun som måtte være kreativ når det gjaldt å skaffe midler til å leve for.

Vi får høre om Munchs utenlandsopphold, hans fiaskoer og hans suksesser. Det er spennende å lære om bakgrunnen for mange av maleriene hans, og flere ganger ble jeg overrasket over hvor han befant seg, og i hvilken sinnstilstand han var, når de forskjellige bildene ble til.

Tilbake i Kristiania. Munch får høre at han ikke kan se forskjellen på en linje og en lort. Det hjelper ikke at Nasjonalgalleriet kjøper Selvportrett med sigarett, det bildet Scharffenberg i særlig grad mener er abnormt. Han er igjen en skandale, en person som blir lagt merke til når han går på gaten, når han sitter på Grand.

Han levde samtidig med Strindberg, Vigeland, Ibsen, Bjørnson og Hamsun, og alle disse har han en viss passiar med. Det er ikke før mot slutten av livet han blir venn med den unge Stenersen, som skal komme til å bety mye for ham.

Frem til den store krisen i 1909 er Edvard Munchs liv preget av hans svake konstitusjon, hans slitte nerver og påvirkningen den usunne livsførselen hans har hatt på helsen hans. Han legges inn på nerveklinikk, og etter en tid føler han seg sterk nok til å reise hjem. Nå slutter han med tobakk og alkohol, og han begynner å ta helsen sin på alvor. Noe som moret en veggis som meg, var å lese at han også ble vegetarianer på sine gamle dager ☺

De gjenstående 35 årene av sitt liv hegner han strengt om sin egen ensomhet. Tyskernes invasjon av landet vårt preget Munchs siste leveår. Han fikk soldater på døren som ville ha huset hans, men de dukket heldigvis aldri opp igjen. Nervene hans tålte dårlig, verken nyheter, krigsfly eller eksplosjonen i Oslofjorden, han uttalte:
De fineste nerver er rammet. Dette er 19 desember 1943, 23 januar 1944 dør Edvard Munch i sitt hjem på Ekely.

Med tanke på diskusjonen som i våre dager har gått rundt beliggenheten til et nytt Munchmusèum, er det artig å lese at han i 1929 sa dette om utformingen av et eventuelt museum:

Ikke lett å dekorere et luftslott, sier Munch. 
  Han stiller seg avventende til planen om å dekorere rådhuset. 
  Livsfrisen høyt oppe i et tårn? Et rom man må ta elevator for å besøke? Ikke tale om.

Måten Bjørnstad formidler historien om Edvard Munch på er glidende og full av repetisjoner. Som leser følte jeg at jeg lærte denne kunstneren å kjenne "via bakdøren", og føler meg nå dus med ham på en personlig måte. Det var aspekter av hans liv som forbauset meg, og jeg ventet hele tiden på at flørten med søstrene Ihlen fra Malerens muse, skulle bli nevnt, eller høre litt om hans forhold til Ibsen, etter å ha lest boken Ibsen og Munch. Jeg hadde trodd at huset i Åsgårdstrand hadde en større betydning for ham, men han bodde veldig mange steder, og det var vel landskapet i Åsgårdstrand som inspirerte til Livsfrisen.
Det var spennende å slå opp de forskjellige maleriene som blir nevnt i boken, og spesielt hans selvportretter ble studert etter endt lesning, sjekk ut denne linken!

Boken er skrevet i samme fortellerstil som Bjørnstad bruker i sin store serie Verden som var min, så du må være forberedt på en innfløkt tidskoloritt og mye ord. Vi får gjengitt en hel haug med brev, og her er mange skildringer av kriser og intriger, som stopper opp driven i lesingen litt.

Jeg har også lest Knausgårds bok om dagens utstilling som han har satt sammen på Munchmusèet, Så mye lengsel på så liten flate, en bok jeg også anbefaler hvis du er interessert i Munch.