Markens grøde av Knut Hamsun

Det er en stund siden jeg har forsynt meg fra min meterlange hylle som huser Hamsun samlede verker, men denne uken har jeg lest romanen som Hamsun mottok Nobelprisen i litteratur for i 1920, Markens Grøde.

Romanen ble skrevet under første verdenskrig og gitt ut i 1917. Handlingen dreier seg utelukkende om utviklingen av jordbruket og overgangen fra naturalhusholdning til pengehusholdning. Bare helt mot slutten når Eleseus emigrerer til Amerika, får vi et lite glimt ut i verden, forbi det helt nære bondesamfunn hvor, faren og hovedpersonen i romanen, Isak regjerer.

Vi er på Sellanraa, et sted i Nord-Norge (Hamarøy?), og blir kjent med Isak når han helt ung kommer til stedet. Han finner seg en utmark, en dagsreise fra folk, og begynner å rydde seg grunn. Isak beskrives som grov i røsten, stygg å se på og med jernskjegg, men han er en ivrig arbeider, og står ikke tilbake for noe.

Etter litt frem og tilbake får han seg en kjerring til å stelle hjemme. Inger har hareskår, noe som gir henne utydelig tale og en beskjemmet måte å være på. Det er livet til disse to, romanen dreier rundt, men til tross for at de lever langt fra folk, er det mange karakterer med i boken.

Olivia er slektningen som fulgte Inger til Sellanraa, og denne karakteren tilfører liv og nerve til historien. Hun er ikke til å bli klok på, og måten de kommuniserer og ikke løper vekk fra hverandre, til tross for at de er ganske slem med hverandre, viser hvordan livet var på den tiden.

Så har vi Geissler, han er nesten for god til å være sann. Han hjelper Isak og Inger ut av kniper, og han støtter og setter dem istand til å komme i gang med forskjellige prosjekter. Jeg liker Geissler, vi skulle hatt en som ham i livene våre alle sammen!
(På Wikipedia kunne jeg lese at denne karakteren anses å være Hamsun selv, en mann fra Lom (som Hamsun ), som vet hva som er rett å gjøre, men ikke alltid gjør det rette for seg selv. Med tanke på hans oppførsel under krigen og hans ettermæle, er det rart å tenke på at det var sånn han så seg selv 25 år tidligere i livet.)

Markens grøde er en roman som først og fremst skildrer slitet det er med å rydde grunn, sette seg bo, skaffe seg kone, brødfø unger og dyr, og ikke minst hvor prisgitt disse menneskene var naturkreftene og hverandre. Her er mye som skjer mellom menneskene, mye posisjonering og ikke minst rykteflommen som var den tids nyhetsformidler.

Boken har nerve til tusen, både med tanke på at Isak ikke tinglyste tomten han gjorde til sin, og Inger som havner i fengsel etter å ha drept datteren sin.

Her er god fremdrift, utviklingen viser seg i form av telegraflinje som settes opp over eiendommen til Isak, og at det med tiden kommer til både vei, nye naboer og kobbergruver.
Karakterene utvikler seg gjennom hele boken, og spesielt Inger forandrer seg og blir en sterk og stolt kvinne. Hamsun har også en homofil karakter med i romanen sin, uten at dette kommer tydelig frem, og uten at det blir gjort noen sak av.

Romanen slutter når de tre barna har blitt voksne, og de lever godt av gården. Isak og Inger viser ennå ikke tegn til alderdom, så sykdom og død er denne romanen lykkeligvis befridd for.
Jeg likte Markens grøde veldig godt, språket Hamsun bruker klinger godt i ørene mine, selv om det får meg til å sette ned lesetempo litt.

Skal du lese bare èn Nobelpris-vinner i år, så anbefaler jeg å velge 

Markens grøde!

Fra Hamsunsenteret på Hamarøy, som vi besøkte i 2016

Hamsunprosjektet mitt, flere lenker til bøker om Hamsun og romaner hvor han er med, kan du finne her.