Hurtigrutetur fra Kirkenes til Trondheim - del II av II

Forrige reisebrev sluttet da jeg vurderte om jeg skulle være med til Ishavskatedralen i Tromsø. Heldigvis bestemte jeg meg for å delta på konserten, for dette var kjempefint. Til tross for at det var fire busser med hurtigrutepassasjerer som skulle fraktes ut av båten, inn på bussen og inn i kirken, så gikk det hele utrolig stille for seg.

Musikken vi fikk høre var nydelig. Det var to menn og en kvinne som sto for musikken, som startet med orgel og sang, og fortsatte med cello, piano og sang. Stemmen til solisten var utrolig kraftfull, så tårene trillet flere ganger ☺ Det var godt å finne sengen da vi var tilbake kl. 01:30!

Mastodontisk fjell i innseilingen til Tromsø

Ishavskatedralen i Tromsø ved midnatt

Finnsnes på Senja ble passert midt i min tornerosesøvn, men jeg våknet i tide til litt frokost, like før vi ankom Harstad. Her var det bare et 30 minutters stopp, men jeg fikk meg en runde på land, uten at denne byen gjorde så veldig sterkt inntrykk på meg.
Noe som gjorde inntrykk var ferden gjennom Vågsfjorden og de flotte fjellformasjonene vi så da. Vi passerte også Trondenes kirke, som ligger på et historisk sted med spor tilbake til vikingtiden.

Båten som er oppkalt etter stifteren av Hurtigruten forlot Harstad da vi ankom

Trondenes kirke

Flott fjellrekke lenger ute i Vågsfjorden

Da vi to timer senere nærmet oss neste stopp Risøyhamn, var det med begeistring jeg så på de grunne farvannene her. Øyene lå som pannekaker i sjøen, og vi kunne se bunnen av fjorden fra båten.

Leden var heldigvis godt merket i disse grunne farvannene

Risøyhamn var vi bare innom, før vi satte kursen mot Sortland, med ankomst 1,5 time senere. Dette anløpet var midt i lunchen, så mitt store hodebry ble "skal jeg spise før eller etter Sortland?" Vi har bare 30 minutter i land, og kjenner jeg denne båten rett, så snyter de oss for ytterligere 10 minutter.

Innseilingen til Sortland - det er tydelig at vi nå har kommet til Lofoten

Ferden fra Risøyhamn til Sortland går i trangt farvann, men trangere skulle det blir fra Stokkmarknes til Svolvær. Nå er vi midt i herlige Lofoten, og gjensynsgleden min var "klumpihalsen-stor". Det er så vakkert her, og jeg gikk med store øyne og pustet dypt i magen hele denne dagen.
Stokkmarknes 1 time (dvs. 45 minutter, siden vi alltid er forsinket) Det var i siste liten jeg bestemte meg for å gå i land. Ikke mye å se her, siden jeg valgte å ikke besøke Hurtigrutemuseet som ligger her. Som tidligere nevnt var det Richard With som i 1893 fikk konsesjon på helårsrute langs kysten, og han var selv kaptein på den første turen.

Stokkmarknes - båten du ser på bildet er Hurtigrutemuseet, en gammel utgave av Finnmarken

Turen fra Stokmarknes til Svolvær er liksom plommen i egget. Vi kjørte gjennom det trange Raftsundet, og tok en avstikker inn Trollfjorden. Dette var en mektig opplevelse, og jeg gjorde ikke annet enn å puste dypt og tørke tårer. Her fikk vi se ørn, og vi holdt pusten alle sammen når båten med liten margin, snudde på femøringen og kjørte ut igjen.

Trollfjorden sett fra innerst i bukten

Etter denne heftige opplevelsen måtte jeg ha en liten tur innom lugaren, men siden den ene perlen etter den andre forsvant forbi vinduet mitt, fant jeg ikke roen, så den siste halvtimen mot Svolvær satt jeg pal på dekk. En runde i Svolvær var nok, Svolværgeita var innhyllet i tåke, og på det lille stedet var det vått og grått.
Siden Munch/Knausgård ropte på meg fra lugaren, gikk jeg heller tidlig tilbake til båten, og sikret meg en god-stol i toppetasjen. Her ble jeg sittende og nyte bølgene, til det var på tide å legge seg.

Naturen tett på inn Trollfjorden i dag

Ja, hvorfor ikke bygge naust på motsatt bredd?

Endelig i Lofoten, her er det strender over alt 

Er det en Phalacrocorax Carbo? Eller Storskarv om du vil...

Ved innkjøringen til Trollfjorden hilste denne karen på oss

Etter vi så vidt hadde streifet innom Stamsund, snudde vi nesen rett øst, mot neste stopp Bodø. Her var vi midt på natten, så Bodø får seile sin egen sjø, men jeg hadde ambisjoner om å få med meg Ørnes kl. 7:00. Siste del av kvelden ble tilbrakt foran pc`en skravlende med Hege mens jeg fixet bilder og sporadisk fulgte med på lydboken. Etter å ha kneblet kleshengerne og ryddet vekk løse deler, var det bare til å legge seg i gynge-sengen 🙂

Jeg våknet opp i vakre Ørnes, og pustet lettet ut over at toppene på fjellene var synlige. Klokken syv om morgenen hadde jeg utedekket helt for meg selv, og nøt at temperaturen hadde krøpet oppover et par hakk. Nattens bølger hadde gitt seg, så ferden mot neste stopp Nesna foregikk uten en krusning.

I fjor sommer opplevde vi Ørnes i strålende sol, ikke sol i dag men like fint

Etter frokost rigget jeg meg til ved pc`en oppe i salongen, og frotset i alenetid da jeg dypdykket inn i Knausgårds bok om Munchutstillingen, samtidig som jeg slo opp alle bildene som er omtalt på pc`en. (Fordelen med å reise alene er at en kan leve ut alle særegenhetene sine, uten å skjemmes. En kan sitte oppe til langt på morgenkvisten, eller stå opp kl. 06, lese eller blogge uten at noen stiller spørsmål.) Vel, fordypet som jeg var i Knausgård og Munch gikk jeg nesten glipp av Polarsirkelen. Heldigvis tuter båten, så jeg fikk slengt meg etter kamera, i det vi passerte.

Du må følge godt med skal du få med deg denne, heldigvis tuter båten 

De andre stoppene i dag var Nesna, Sandnessjøen, Brønnøysund og Rørvik rett før leggetid. Bortsett fra at jeg ville fotografere De syv søstre, hadde jeg ingen andre forventninger til dagen, enn å sitte stille, vente på neste måltid og få hvilepulsen ned i et minimum. Søstrene var ikke i det fotogene hjørnet i dag, så jeg legger ved et bilde av hvordan de flottet seg, sist jeg var her.

De syv tåkesøstrene

Fjellformasjonen De syv søstre - bildet tatt fra Dønnamannen på vår tur i 2013

Og jeg som trodde jeg hadde blogget ferdig om denne turen, så feil kan man ta. I Brønnøysund visste jeg hvor jeg muligens kunne treffe på en blogg-venninne jeg ikke har truffet i virkeligheten. Hun er verdens skjønneste dame, så jeg hadde klar en klem med hennes navn på, og yippi!!! hun var på jobb. Etter en liten prat tuslet jeg smilende og fornøyd tilbake til båten. Anette hadde tipset meg om hvor jeg kunne se landstedet hennes, som jeg håper jeg traff med kameraet mitt.

Om jeg ikke traff på Anette sitt landsted, så er dette i alle fall en fin perle i Brønnøysund

Besetningen på MS Nordkapp gir passasjerene det de vil ha, så de la inn en liten omvei, så vi skulle få se hullet i Trollhatten. Hatten ser man helt fra Brønnøysund, men for å se hullet som går gjennom trollets hatt, må en kjøre litt rundt. Det ble en kald fornøyelse for oss som hadde stilt oss utenfor klar med kameraene, men til slutt fikk vi vår belønning. Flott hva? jeg har lyst å gå både på toppen av hatten, og gjennom hullet,  og gjerne også de 7 kilometerne rundt, så her må vi dra Frode!

Torghatten - noen mener det er hullet vi ser ikke hatten, men fjellet synes fra langt borte

Etter den siste natten på båten, våkner jeg i morgen opp i Trondheim og må ut av kahytten før kl. 08:00. Båten går ikke videre før kl. 10:00 så jeg kan spise frokost i ro og mak før jeg triller ut av båten. Kjøkkenet de har på MS Nordkapp er noe helt for seg selv, her har vært så mye godt å smake på, og bukskinnet mitt har virkelig strekt seg. Jeg antar at båten er temmelig full, men alt har gått rolig for seg, uten kødannelser av noe slag, så er du fristet er det bare til å hive seg rundt ☺

Siden jeg nettopp har lest Knut Hamsuns Markens grøde, skal jeg bruke tiden min i Trondheim til å besøke Sellanraa Bok&Bar, som er oppkalt etter Hamsuns hovedperson. Dagen er hvitt som et ubrukt lerret, så jeg skal gjøre en siste innsats for å se om jeg muligens, endelig skal greie å kjede meg litt ☺

Tusen millioner takk til den fantastiske familien min,

som tente på Susanne sin idè,

om å gi meg oppfyllelsen av en drøm, 

i femtiårsgave.

Dette har virkelig vært 

a dream come true 

💜💙💚💛💗