Kvinnen med rødt hår av Orhan Pamuk

Kunne du tenke deg en stor saftig bit av Tyrkia, sammen med en liten smakebit av iransk mytologi? da er Orhan Pamuks siste roman noe for deg. Jeg likte Kvinnen med rødt hår veldig godt, og anbefaler den gjerne videre.

Forlagets presentasjon: 
«Kvinnen med rødt hår» er en fengslende beretning om mord, mysterier og det litterære fundamentet sivilisasjonen vår er bygd på.

I en liten by utenfor Istanbul graver en brønnmester og hans læregutt etter vann. Om kvelden forteller de hverandre historier. Etter som brønnen blir dypere, kommer også brønnmesteren Mahmut og lærlingen Cem nærmere hverandre. Men en mystisk, vakker kvinne med rødt hår vekker lidenskapen i Cem, og plutselig tar historien en skjebnesvanger vending.

Gjennom Vestens myter om Kong Ødipus og Østens fortelling om Rostam og Sohrab, utforsker Orhan Pamuk våre forestillinger om fedre og sønner, autoritære systemer og individualisme, stat og frihet, det å lese og å se.

Kvinnen med rødt hår er en nydelig fortelling om far/sønn-forhold og om anger. Smerten over ikke å få barn står sterkt i siste del av historien, og blir et speil i forhold til resten av handlingen.

I første del er Cem en ung gutt som respekterer sin brønnmester og jobber hardt for å tjene penger til utdannelse. Her er flere spenningstopper i denne delen, og spesielt slutten på del en tok pusten fra meg. Det er i denne delen han blir kjent med Kvinnen med rødt hår, og minnene om henne skal følge ham hele livet.

I del to har han begynt på universitetet og vi følger ham i det daglige, men også i hans kvaler over å ha sviktet brønnmesteren, for flere år siden. Han har fortalt noen løgner i sitt unge liv, som veier tungt på hans skuldre, og preger måten han tenker og oppfører seg på.

Vi er i et moderne Tyrkia, hvor første del finner sted på 80-tallet. Vi får høre om samtidig politikk, om politisk eksil og militærkupp og om islamister og eu-tilhengere som er på kollisjonskurs. I denne romanen får vi oppleve et Tyrkia i forrykende utvikling, og forfatteren tar oss med til et Istanbul som opplever voksesmerter. Til tross for denne raske utviklingen som kunne manifestert seg som støy i boken, har den en neddempet stemning, med melankolske og ettertenksomme tilsnitt.

Det er spennende at forfatteren plasserer myten om Kong Ødipus parallelt med iransk mytologi og sagnet om Rostam som drepte sin sønn Sohrab. Han greier å tegne et fullstendig nydelig bilde, ved hjelp av disse to mytene og hovedpersonens forhold til sin egen far, mor og barnet som aldri kommer.

Underveis i boken skjønte jeg hvor hen det bar, så vendepunktene i boken kom ikke overraskende på. Disse dårlig gjemte avsløringene ødela ikke for intensiteten i historien, for i denne romanen opplever vi flere kriser og følelsesmessige oppgjør. Handlingen bringer i fokus, etiske valg og moralsk styrke, noe som er romanens hovedstyrke, mer enn spenningen i plottet.

Jeg lyttet og lyttet og fikk ikke nok. Øystein Røger leser på en fortreffelig måte, og selv om jeg normalt liker at innleserne leser fort og effektivt, hadde jeg lyst å be Øystein bremse litt. 
Boken har jeg liggende, så jeg kunne jo gått over til å lese selv, men jeg nøt lytteopplevelsen og ville ikke at den skulle stoppe. 


Forlag: Lydbokforlaget

Utgitt: 20147

Lyttetid: 6 timer og 42 min.

Kilde: Lytteeksemplar

På bloggen Kleppanrova finner du en flott omtale av samme bok!