Nils Klims reise til den underjordiske verden av Ludvig Holberg

Liker du å lese klassikere, kan du glede deg over en ny klassikerserie som nå rommer fire titler. Nils Klims reise til den underjordiske verden er en av to titler som har kommet ut i år. Den andre er av Selma Lagerløf, mens Shakespeares to stykker Romeo og Juliet og Hamlet kom ut i denne nette pocketutgaven i fjor.

Fra bakpå boken:
Denne fantastiske romanen – Holbergs eneste– begynner og ender i hans fødeby Bergen. En ung student vil undersøke en hule utenfor byen. Dermed dumper han ned i et underjordisk univers, hvor han opplever idealstaten Potu – et slags Utopia. Der er kvinner og menn likestilt, og det råder trosfrihet. Men han besøker også latterlige og intolerante nasjoner på den samme indre planeten – Nazar.

Etter å ha stilt et reaksjonært forslag om å utelukke kvinner fra statsembetene i Potu, blir han forvist til firmamentet, til undersiden av jordskorpen. Der blir han keiser i et underutviklet land, men hans tyranniske oppførsel fører til at han blir avsatt. Han må flykte inn i en dyp hule, og dukker igjen opp utenfor Bergen.


Da jeg så smått begynte å bla i denne boken reagerte jeg på bokens originaltittel: Nicolai Klimii iter subterranium. Litt underlig siden Holberg jo var bergenser, men forklaringen finner en bakpå boken:

Nils Klims reise til den underjordiske verden (1741) er Ludvig Holbergs oppgjør med den fremvoksende statspietismen i Danmark-Norge. Han var klar over at boken ville vekke anstøt og muligens bli beslaglagt. Derfor utkom den første gang i Tyskland, på latin. På den måten nådde han også ut til et større publikum enn tvillingrikene kunne fremby.

Nils Klim er navnet på en faktisk person som levde i Bergen og døde i 1690. Han var klokker i Korskirken, bokhandler og forlegger.

Vår venn Klim returnerer til Bergen med en teologisk embedseksamen, men uten jobb. Når han utforsker denne hulen/hullet i bakken ramler han ned, han ramler i 15 minutter og har bare en taustump og en båtshake å hjelpe seg med. Han havner på planeten Nazar, i fyrstedømmet Potu, et Utopia hvor innbyggerne er trær. Disse trærne er langsomme men kloke, og alt omkring dem vitner om orden og symmetri. Ingen avgjørelse tas for raskt, og lovforslag som ikke vedtas blir ikke bare forkastet, men eieren av forslaget blir straffet hardt. Det er ikke lov å skryte eller forherlige ting, og disputasene har blitt flyttet fra universitetet til sirkuset, der de mente dette hørte hjemme.

Folk som kjapt oppfattet en ting, mente man her manglet dømmekraft, og de fikk sjelden viktige stillinger. Erfaringen hadde lært dem at det ikke ble noen sammenheng i styre og stell når det falt i hendene på kvikke personligheter.

Siden Klim er så utrolig kjapp av seg, både i beina og i hodet, kan de ikke bruke ham til noe som helst. Han havner nederst på rangstigen, og til sist gir de ham i oppdrag å dra ut som oppdagelsesreisende. Han bestiger Cupac, postfuglen og lander aller først i et apeland, hvor alle er overfladiske, forfengelige og sladrete. De lar munnen løpe av med seg og tenker ikke i det hele tatt. Her blir Klim sett på som dum og treg, men han finner opp en parykk og gjør store penger på det.

Ferden videre går gjennom alle statene på kloden. Quamboia er nær sagt bakvendtland, mens i Cocklecu er kjønnsrollene byttet helt om på, noe som sikkert var mer eksplosivt på 1700-tallet, enn det er i dag. Mascattia er forskerland, et land skildret som det reneste helvete. I Nakir er alle velvillige og ryddige, mens i Cubac finnes det bare hodeløse vesener. 

Deretter foretar han en sjøreise, og tilfeldighetene vil ha det til at han i Quama blir sett opp til som solkongen. Han får makt og vil ha mer makt, og begynner å samle krigere for legge mer land og folk under seg. Til sist er han keiser av Quama, konge og hertug over mange av statene, men alt går i ball for ham. Under en trefning fortviler han over det som skjer, og kryper å gjemmer seg. Her finner han en hule, og før han vet ordet av det, ramler han nedi og havner i Mareminehollet i Rotthaugfjellet igjen.

Holberg reflekterer i denne romanen fritt rundt politiske problemstillinger som kvinnefrihet, innvandring, lovverket og religion, og han har mange sleivspark til politikere og de som har viktige stillinger. Når jeg leser skjønner jeg godt at han hadde problemer med å få gitt ut romanen, da dette sikkert var saftige saker i hans nåtid.
Boken er lettlest og uten kjedelige passasjer, så om du velger å lese boken som en fantasy eller politisk satire, så vil du helt sikkert få en fin leseopplevelse.

Erkebergenser som jeg er, har jeg selvfølgelig lest denne boken før, og siden jeg i et urgammelt blogginnlegg fra 2009 ga den en svak 4`er, var jeg spent på om lesesmaken min har utviklet seg på en sånn måte at terningkastet ble annerledes. Ved denne gjennomlesningen oppfattet jeg mye mer av de politiske sleivsparkene, og dro paralleller til virkelighetens verden i mye større grad. Jeg hadde større utbytte av boken denne gangen, og øker antall prikker til 5!

*******

Mareminehollet har jeg besøkt mange ganger, uten at jeg har våget å åle meg inn for å besiktige innsiden av denne smale gangen, som skal strekke seg langt inn i fjellet under Rothaugen skole.

På skiltet står det:
Her lot vår Holberg sin Nils Klim ned deise
så sier gammel bergensk tradisjon.
Som anfang til en underjordisk reise,
en lærerik, men farlig ekskursjon.
Baronen svek dog ei sin venn;
han tok ham - gjennom hollet - opp igjen!

Forlag: Oktober

Utgitt: 1741/ny pocket 2017

Sider: 244

Kilde: Leseeksemplar

Ludvig Holberg utenfor Nationaltheatret i Oslo