Farvel til alt dèt av Sondre Midthun

Debutromanen til Sondre Midthun, Kom aldri nærmere imponerte meg, og nå når han har kommet med roman nummer to, som til alt overmål er en oppfølger, var det med skrekkblandet fryd jeg tok fatt på boken i påsken.

Fra bakpå boken:
I Sondre Midthuns kritikerroste debutroman Kom aldri nærmere møtte vi en gutt som måtte forholde seg til sin syke og angstridde mor, og en far som opptrådte stadig mer uberegnelig. Hovedpersonen forandret seg fra å være uskyldig til å bli destruktiv og fortellingen får en svært urovekkende avslutning. 
Når vi møter ham igjen har det gått mange år. Han bor i Oslo, er samboer og jobber som journalist. Tilværelsen er tung og da han finner samboeren i seng med en annen reiser han tilbake til hjemplassen nordpå. Det er her livet for alvor begynner å gå opp i sømmene. 

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2017

Sider: 511

Kilde: Leseeksemplar

Urovekkende avslutning sier forlaget om denne boken, men denne kraftfulle slutten, som holder på spenningen til siste setning, er mye mer enn bare urovekkende. For en pangslutt! og for en fin cliffhanger, for her må det jo bare komme mer. Det siste sier jeg med et litt grådig og forventningsfullt smil om munnen, for Sondre Midthuns andrebok tar innersvingen på alle rykter om at det er vanskelig å skrive bok nummer to.

Tre tanker dukker opp når jeg nå tar frem boken for å si noen ord om den. Knivskarpe betraktninger, utrolig bra språk og nerve. Masse nerve, og det er en av disse nervetrådene som formelig eksploderer på siste side. Jeg kan si så pass at det hadde ant meg at hovedpersonen hadde misforstått noe underveis, og jeg irriterte meg over at han er så dårlig å snakke med kjæresten sin, men de faktiske forhold tok meg helt på sengen.

Hovedpersonen er en ung og tilsynelatende vellykket og lykkelig mann. Han har fast jobb, leilighet og en kjæreste han er glad i, men han er en "tolker" en som legger mye inn i andres blikk, sukk og ansiktsuttrykk. Dette, i tillegg til at han og kjæresten snakker dårlig sammen, gjør at han er ulykkelig. Han tilegner andre følelser bygget på sin egen måte å se livet på, noe som ofte er årsaken til misforståelsene som oppstår. Dessuten er han en løgner, han lyver bevisst og ofte, uten å skjemmes i det hele tatt, også har han utrolig lite mobilvett, noe som gjør ham til en aldri så liten drittsekk i mine øyne.

Jeg kikket bort på henne. Hun ville jeg skulle spørre hva hun tenkte på, men jeg fikk meg ikke til å gjøre det. Uviljen mot henne var fortsatt for sterk. jeg tenkte på måten hun hadde omtalt samtalen med Værø. "Ufarlig", hadde hun kalt det. Hun hadde innsett at det "ikke var greit". 
Ikke greit tenkte jeg, det var mye verre enn som så! Svikefullt og nedrig, det var det det var, og jo mer jeg tenkte på det, jo verre fremsto det.

Vår venn har tilbrakt sin ungdomstid hos sin tante, onkel og kusine på Malangen. Hit reiser han mange ganger og det er spennende å få med seg dynamikken mellom ham og familien sin. Bestekameraten Gustav har også en viktig rolle, når det gjelder å få frem følelser mellom kameratene, og jeg satt med sommerfugler i magen, når han skulle ha sin første konsert.

Til tross for at jeg ikke liker oppførselen til hovedpersonen, likte jeg boken så godt at jeg gir den nesten fullt score på terningen. Boken er lettlest, men jeg brukte allikevel ganske lang tid på den, noe som ofte er saken når jeg leser bøker med flott språk og gode betraktninger.

Farvel til alt dèt, kan gjerne leses uten at du har lest den første boken, for de henger ikke direkte sammen, jeg anbefaler den gjerne videre!

OBS: Denne er en god kandidat til Bokbloggprisen 2017!!