En liten familie på tre er i oppløsning. De klarte det ikke. Karen klarte det ikke. Koret av stemmer melder seg, fra venninner til familieterapeuter, med ord som skal hjelpe: Delt bosted. Mekling. Fordeling. Tilknytning. Forutsigbar adferd. Transitt-fase. Barn er robuste skapninger.
Karen lytter til dem, slik en moderne kvinne skal, samtidig som alt i henne gjør opprør. Nei, barnet er mitt. Det er jeg som er dets mor. Det finnes ingenting moderne ved meg.
Likevel kommer spørsmålene: I hvilken grad er rollen som mamma knyttet til det å være familie? Er datteren fortsatt hennes når hun er hos faren? Hvis man er mor den ene uken, hva er man i den andre?
Vær snill med dyrene handler bare marginalt om dyr, i den forstand at oppførselen til katter, rotter, sel og karpe blir nevnt som eksempler på hvordan andre arter forholder seg til mor/barn utfordringer. Historien handler om Karen som velger å flytte fra mannen sin, og ender opp med å ha datteren på 3 år annenhver uke, en ordning hun ikke er komfortabel med, i forhold til sin egen rolle som mor.
Mor - barn relasjonen er sentral her, sett fra mors ståsted, barnet har en veldig liten rolle i her. Far til barnet, hans tanker og følelser er ikke relevant for historien, og vi får heller ikke vite mye om hva det var som førte til at Karen ville skilles.
Friheten hun burde føle på etter skilsmissen, blir borte i alle grubleriene rundt det å være en god mor for datteren. Det lille vi får vite om grunnen til at hun ville ut av ekteskapet, veier liksom ikke opp i forhold til det livet hun lever alene.
Jeg var selv i denne livssituasjonen for "hundre år siden", men kan ikke huske at jeg brukte "friuken" min til å gruble på denne måten som Karen gjør. Jeg tenkte da jeg leste, at hun måtte ta seg sammen, få seg et liv, og på denne måten ta ansvar for valget hun gjorde. Gjør, gjorde, har gjort...
Samtidig handler boken om Karens forhold til sin egen mor, en mor med sin egen "skilsmissebagasje", som pirker litt i henne, men sånn som jeg oppfattet det, ikke er unødvendig slem i komentarene til at Karen har gått fra mannen sin.
Et sentralt spørsmål som stilles i romanen er om vi er sånn eller blir sånn? Hvis barnet vårt blir introvert og stusselig, er det da mors feil (fordi hun kjenner seg igjen i datteren) eller ville datteren uansett blitt sånn, fordi hun har det i seg? Og hva vil egentlig tre år gamle Anne huske av dette når hun blir voksen, vil skilsmissen prege henne på noe vis?
Monica Isakstuen kommer med detaljerte observasjoner av menneskesinnet, hun lar det være nok luft til at leseren kan trekke sine egne slutninger, og forme synspunkter ut i fra egne erfaringer. Gjør du som meg og durer i vei i full speed lesetempo, er romanen raskt lest, de få sidene er ofte bare halvfulle, eller har knapt nok et par setninger. Mulig alle de tomme linjene er ment for ettertanke, og etter tips fra en erfaren leser, vil jeg sette ned tempo neste gang jeg leser en roman av dette kaliberet.
Språket er fint og begivenhetene troverdige, så det er det ingenting å trekke på i så måte. Grunnen til at jeg ikke gir boken mer enn fire prikker på terningen er at jeg føler meg mettet på hovedpersoner som ikke greier å ta seg sammen, gjøre det beste ut av situasjonen og stå for valgene de tar. Livsskildringen er så dagligdags og vanlig at det skal mye til for at boken skal brenne seg fast i hukommelsen på noe vis, så jeg må nok skuffe Ellikken og slå til med den klamme fireren...
Forlag: Tiden
Utgitt: 2016
Sider: 208
Kilde: Lånt av Beathe
Interessant å lese hva du mener om boka, Tine. Selv om vi er uenige i vår forståelse og opplevelse. Jeg synes ikke man kan forvente at folk skal ta seg sammen i en så vanskelig livskrise som det Karen befinner seg i, slik Isakstuen skildrer det. Det er en kort periode det er snakk om i denne romanen, kan hende er Karen også deprimert, kanskje er det alt bare kaos, og hun trenger tid til å få ryddet opp og venne seg til situasjonen. Jeg tenker at en roman som dette viser oss med et skarpt snitt hvordan det kan være, noe som kan gi oss innsikt, en mulighet til å leve seg inn i hvordan andre kan ha det.
SvarSlettJeg er enig med den som sa at en slik bok bør leses saktere enn en andre bøker. Jeg synes selv at de korte avsnittene, luften på sidene var disse viktige mellomrommene som kan gi en mulighet til å stoppe litt opp.
Takk for link og ha en fin helg.:) lInker til deg også.
Vi takler naturlig nok kriser i livet forskjellig, ut i fra hvilken innstilling man har. Hvis Karen er deprimert, burde vel leseren fått vite det, det kommer ikke frem i teksten. Hun har jo fått det som hun ville, så en depresjon er vel ikke en innlysende forklaring? Det er interessant å lese om hvordan andre kan ha det, og ta "det", og boken fikk meg til å tenke tilbake til jeg var i samme situasjon.
SlettAngående depresjon er det en mulig tolkning, og siden romanen har en del undertekst er det slike ting man selv kan legge inn. Å ha noe som tilnærmet virker som depresjon er ikke uvanlig i en tidlig sorgfase- eller/og eller krise, det er bare å lese seg opp på kriseteori. ;)
SlettÅ få det som en vil,- det høres veldig enkelt ut å si det slik. Å gå ut av et forhold med barn er vel aldri enkelt. Jeg gjorde det selv og det er noe av det vanskeligste jeg har gjort i livet. Jeg tenkte aldri at jeg nå har fått det som jeg ville. Man vil jo helst at forholdet skal fungere. Det synes jeg det virket som at Karen egentlig ønsket også. Og at man begynner å tvile på seg selv som mor i en slik situasjon tipper jeg heller ikke er så uvanlig.
Det handler vel litt om hvilken erfaring leseren bygger sine uttalelser på :)
SlettJo, helt klart er edt en medvirkende faktor.:)
SlettDiskusjon mellom deg og Anita er interessant! Jeg ønsker å legge til noen tanker jeg gjorde meg mens jeg leste dette.
SvarSlettNår man tolker litteratur, handler det en hel del om refleksjonsnivå, livserfaring, utdanningsbakgrunn og ikke minst fantasi. Det er ikke for ingenting at virkelig gode litteraturkritikere som får mye mer ut av en bok enn en vanlig leser, har høyere utdannelse (som regel innenfor litteratur), har gode leseregenskaper og et meget høyt refleksjonsnivå. De er trent til å se etter typiske kjennetegn på kvalitet (som både har noen objektive og subjektive sider), langt ut over det en vanlig leser får med seg.
I denne boka ligger det mye mellom linjene (såkalt undertekst), og for å oppdage denne, krever det at man ikke bare rusher gjennom boka. Underveis må man stoppe opp og tenke. Man går glipp av mye dersom man ikke tar seg tid til å tenke gjennom det man leser underveis. (Jeg snakker ikke kun om denne boka, men helt generelt.) Den aller beste litteraturen - synes nå i alle fall jeg - er den som ikke legger alt opp i dagen og overforklarer det meste, men som overlater en hel del til leserens refleksjon og (kanskje) også fantasi. Men det fordrer at man tar seg tid underveis, stopper opp ... Da kan det åpne seg noen rom som man kan gå inn i, hvor det er mulig å utforske noen tolkningsmuligheter. Eller som jeg pleier å tenke: man gir boka en mulighet for "å virke". Dette går man glipp av dersom man leser boka på samme måte som f.eks. en krimbok eller en pageturner.
Jeg liker selv at et persongalleri beskrives levende, uten at forfatteren deler ut merkelapper eller diagnoser. Derfor synes jeg f.eks. at det er bra at forfatteren ikke skriver at Karen er deprimert. Vi som leser denne boka skjønner jo hun er det, selv om hun (mest sannsynlig) ikke er klinisk deprimert (da hadde hun vært fullstendig tiltaksløs, og det er hun jo ikke). Det trenger ikke forfatteren å forklare.
For øvrig synes jeg det er stor forskjell på å mene "at denne Karen ikke engasjerte meg, og at dette gjorde et negativt utslag på leseopplevelsen", enn at jeg i en bokanmeldelse begrunner mitt negative syn på boka med at jeg synes at Karen burde tatt seg sammen og gjort noe annet. I sistnevnte tilfelle opplever jeg at det handler om moralisering over hovedpersonen. I førstnevnte tilfelle handler det om smak og behag, men da bedømmer man i alle fall boka på dens premisser (og akkurat dette synes jeg er viktig). Det er selvsagt helt greit.
Når man leser om litteraturkritikk eller er tilstede på debatter som handler om litteraturkritikk, snakkes det en del om "gode lesninger". Motstykket er dårlige lesninger. Så kan man selvsagt diskutere hva som ligger i dette, og hvem som kan sette seg til doms over hva som er gode eller dårlige lesninger. Det viktigste for meg når jeg leser en bokanmeldelse er å finne ut om kritikeren eller bloggeren har bygget sin konklusjon på en god eller dårlig lesning. Det er begrunnelsen i anmeldelsen som gir meg bakgrunnsinformasjon for å kunne vurdere om jeg synes det har funnet sted en god eller dårlig lesning. Dersom jeg kjenner at det handler om en dårlig lesning (ut fra hvordan jeg vurderer dette), mister anmeldelsen enhver relevans for meg.
Veldig kjekt å lese dine tanker om boken. Du gir meg flere knagger å henge tankene mine på, og viser hvordan romaner også kan leses. Hvordan vi leser og på hvilket grunnlag man blogger, kan jo diskuteres, for meg er lese- og skrivegleden viktigst, og hvis leserne mine ikke synes det jeg skriver et godt nok, så kan de bare la være å komme innom :)
SlettEn klam firer, du liksom... ;-)
SvarSlettGlad du forsøkte i alle fall, selv om jeg er langt mer begeistret enn deg. Dessuten virker det som du fant flere lag i boken mens du skrev om den, altså fikk mer ut av den i ettertid? - Kanskje enda? Det syns jeg er veldig positivt, i alle fall. Det er det som gjør bokblogging interessant og givende.
Jeg har det dessverre for travelt til å konsentrere meg om vetttige kommentarer og oppfølging av disse, men må bare kommentere dette:
"Jeg var selv i denne livssituasjonen for "hundre år siden", men kan ikke huske at jeg brukte "friuken" min til å gruble på denne måten som Karen gjør. (...)
Samtidig handler boken om Karens forhold til sin egen mor, en mor med sin egen "skilsmissebagasje", som pirker litt i henne, men sånn som jeg oppfattet det, ikke er unødvendig slem i komentarene til at Karen har gått fra mannen sin."
Jeg tror ikke hun er BARE nede. BARE deprimert. BARE apatisk i friukene. Jeg tror det bare er uttrykk for alle de vonde, kjipe, nedbrytende tankene man sitter igjen med, ord og følelser man ikke våger si høyt. Det er for nedverdigende. - Så man klistrer på seg et smil. Selv når ens egen mor sier noe man tolker i absolutt verste mening.
Det er bare naturlig. - Og samtidig temmelig irrasjonelt tåpelig.
Måtte jobbe hardt med denne for å finne ut av hva det er som gjør at noen lesere av boken går helt av skaftet, mens vi andre har en lunken leseopplevelse. Du har nok rett i at hun er en sammensatt person, med tanker og problemer som kommer og går, vi er nok irrasjonelle og tåpelige av natur alle og en hver, når det kommer til følelser. Takk for at du tok deg tid Ellikken :)
SlettNettopp lest boken selv, og i ferd med egen omtale, må bare nevne... (bortsett fra at jeg er veldig enig med Rose-Marie når det gjelder lesninger og refleksjoner) følgende: Deprimert? Mellom linjene? Det trodde jeg også, til jeg bet meg merke i følgende kommentar fra Karen som ble poengtert 3 ganger i eget avsnitt: "Jeg vet, jeg vet, jeg vet. Dette er ingen konkurranse. Men jeg vil vinne den."...
SlettJeg oppfattet henne ikke som deprimert, bare tafatt og litt "lat" og veldig selvopptatt. Gleder meg til å lese omtalen din :)
Slett