Spionen - en annerledes roman av Paulo Coelho?

Jeg har lest mye av det Paulo Coelho har skrevet, og gått fra å være begeistret for Alkymisten og flere andre av hans romaner,  til å bli skikkelig skuffet over de siste bøkene han har skrevet. I Spionen prøver han seg på en litt ny stil, ved å bygge romanen rundt en historisk skikkelse, men det er lett å kjenne igjen Coelhos karakteristiske måte å skrive på.

Forlaget om boken:
Hennes eneste forbrytelse var å være en fri og selvstendig kvinne Da Mata Hari kom til Paris, hadde hun bare det hun gikk og sto i. Snart ble hun feiret som den mest elegante kvinnen i byen. En danser som sjokkerte og gledet publikum, en kurtisane som var fortrolig med tidens rikeste og mektigste menn. Men da mistenksomheten som gjennomsyrte et krigsherjet land tok overhånd, kom Mata Haris livsstil i søkelyset. I 1917 ble hun anholdt på hotellrommet sitt på Champs Élysées og anklaget for spionasje. Gjennom Mata Haris siste brev forteller Spionen den uforglemmelige historien om en kvinne som brøt tidens konvensjoner og betalte dyrt for det. 

Forlag: Bazar

Utgitt: 2016

Sider: 189

Kilde: Leseeks

Allerede i innledningen får vi skildret hovedpersonens siste minutter, så selv for de historieløse kommer ikke slutten som noen overraskelse. I noe som skal være et brev til Dr. Clunet, får vi hele historien hennes. Man glemmer fort at dette er et brev, for handlingen har en fortellerstil som er vanlig i romaner.

Hovedpersonen Mata Hari møter berømtheter som Pablo Picasso og snakker om avdøde litterære helter som Oscar Wilde. Teksten har mye direkte tale, og er absolutt medrivende å lese, men den springer fort og ofte vekk fra brevsformen.

Når vi nærmer oss midten begynner det mer og mer å ligne på en selvutviklingsbok, på linje med det han har skrevet før. Når hun møter Astruc på en strand og han lærer henne å kaste stein i vannet, og samtidig kaste fra seg sine sorger og bekymringer, kjenner jeg igjen Paulo Coelhos evige tema.

Jeg forsto hvorfor katolikkene skrifter, enda de vet at prestenes synder er minst like ille som deres egne, om ikke verre. Det spilte ingen rolle hvem som lyttet, det viktige var å la sårene forbli åpne så de kunne renses av sol og vaskes av regn.

Etter å ha blitt hyret som spion for tyskerne, går Mata Hari rett til det franske konsulatet og ber om å få snakke med en som har ansvar for kontraspionasje. Vel, hun gjorde kanskje det i virkeligheten, men måten det er skildret på i boken, er i mine øyne veldig urealistisk.
Det er en kort roman dette, og kanskje det ikke var plass til å gå i dybden på ting, men gjennomførbart og realistisk, må en da kunne forvente at det er, siden handlingen tross alt skildrer faktiske hendelser.

I del tre er det hennes forsvarer som stiler et brev til henne, ikke med tanke på hennes øyne, men med tanke på de i ettertiden, som skulle være interessert. Vi får noen forklaringer på begivenheter og rettergangen som har funnet sted, noe som kan fylle i de mange hullene i historien, men som bare gjør at beretningen føles oppkonstruert og overtydelig.

Romanen har noen artige skildringer av hvordan menneskene lot seg forbause av nyvinninger som elektrisitet, rulletrapper og levende film, i et Paris hvor Eiffeltårnet nylig er satt opp til Verdensutstillingen (1889).

Vil du lese om spionen Mata Hari, kan dette være en lettlest innfallsvinkel, men selv ville jeg valgt en roman som går litt mer i dybden uten alt selvutviklingspratet.