Historier om trøst - tre noveller av Ida Hegazi Høyer

Ida Hegazi Høyers bok inneholder tre historier. Tre byer, tre møter, tre historier. Tidligere har jeg lest Unnskyld, Fortellinger om øde og debutromanen hennes Under verden, tre romaner jeg har likt veldig godt, så det var med forventning jeg startet på årets utgivelse.

Forlaget om boken:
Det er aldri tilfeldig hvem man ser til, eller på. Synet er ikke nøytralt. Blikket kan lande utallige steder. Ser du tilfeldigvis på meg, er det deg det handler om. Er du fremmed nok, kan du finne nærhet hvor som helst.

Historier om trøst viser hvordan møter med nye steder og mennesker utfordrer hvem vi er, hvordan vi ser oss selv, eller vil bli sett. At identitet er en størrelse i stadig endring. At språket, eller det språkløse, kan vri oss ut av det trygge, men også binde oss sammen. Hvor usynlig skillet kan være mellom ensomhet og tilhørighet – grensen mellom omsorg og utnyttelse, likeså.

Forlag: Tiden

Utgitt: 2016

Sider: 200

Kilde: Leseeks

De tre novellene har ikke noe tittel, men skilles fra hverandre av noen utvalgte sitater, og et farget ark som gjør det lett for leseren og hele tiden vite hvor langt ut i novellen en er kommet. (Gid alle novellesamlinger kunne hatt det samme...)

Den første novellen blir fort ganske så creepy, og hovedpersonen oppfører seg temmelig på siden av det, jeg antar, er normal oppførsel.
Karakteroppbyggingen er gjort på en måte hvor vi egentlig får vite veldig lite om de to det handler om. Får vi i det hele tatt vite hva de heter? Vel, jeg fikk ikke med meg hvilken by handlingen utspiller seg, bare at det er langt vekk fra Norge. Ikke får vi vite noe om familie eller jobbforhold, heller, så hvorfor sitter jeg igjen med følelsen av at jeg kjenner den kvinnelige hovedpersonen så godt?

Måten novellen er skrevet på er fantastisk bra, med sylskarpe betraktninger, som tar pusten fra en, og novellen holdt meg fengslet til nest siste side. Den siste siden leste jeg minst 5 ganger, uten å skjønne hva som skjer, så leseopplevelsen fikk seg en knekk på slutten.

Om man vil spares bryderiet med å kysse, vernes fra et ansikt som kan komme litt for tett. Om man vil utradere risikoen for å ramle i den andres blikk, eller opprettholde muligheten for å kunne tenke på en annen. Bakfra er den eneste måten.

*****

Den andre novellen byr på litt mer informasjon om karakterene. Vi får vite navnene deres, hvilken by det foregår i står ikke i klartekst, men det var lett å finne ut av. Vi får også vite hva de jobber med, og litt om bakgrunnen deres, men allikevel måtte jeg jobbe mer for å danne meg et bilde av de to jentene. Historien holdt derimot helt i mål, slutten var fin, tilsynelatende "happy", men det kan nok diskuteres.

Naturen er under huden, sier hun og forteller om lyden av løvebrøl. Du kan flytte derifra, men du slutter aldri å høre løvene. 

*****

Som de andre to novellene er også den tredje sanselig til tusen. Hun treffer en mann, skildringen av deres første kyss inkluderer lyden av lærstøvler som smeller mot bakken, blodappelsin og tobakksrøyk, ettersmaken av ølen og ikke minst lukten av ham. Hun beskriver et hett kyss, uten egentlig å beskrive kysset. Det er genialt!

Novellen innledes sånn: "Hun skal være her i noen uker. En periode. Arbeidet er av uviss karakter, ennå ikke definert, men hun er her for å jobbe. I denne uvirkelig store leiligheten, i denne uvirkelig fremmede byen. Jobbe. Og bo".

I likhet med den første novellen er her mye som holdes skjult, og nerven som ganske fort viser seg, holder leseren i høyspenn. Det er svært lite vi får vite om han hun møter, men jeg ser ham klart for meg. Mitt behov for å vite hvor vi befinner oss i verden, preger lesingen min, og hodet jobber hardt med å sette sammen de få hintene vi får.
Slutten er ikke spesielt "happy" men avklarende nok, og med en liten åpning som gjør at en leser med god fantasi har noe å spinne videre på.

De som har lest boken vil skjønne hvorfor jeg vil dele Ik Hou Van U med dere.  



Ida Hegazi Høyers tre Historier om trøst er vakker lesning. Språket er nydelig og hun går rett i strupen på deg med sine kraftfulle skildringer. Når jeg leser veksler jeg mellom å sukke fornøyd og å rynke kraftig på nesen i misbilligelse, dette er tre historier som rører ved det innerste i deg. 

Artemisia, Ellikken og Beathe har også blogget om boken. Hvis du vil unngå at hodet ditt jobber på høyspenn med å finne ut hvor novellene utspiller seg, kan du ta en titt innom deres flotte omtaler 😊😊