Fjellturer og ferieturer

søndag 21. august 2016

Syttitallet bok to i Ketil Bjørnstad sin volumiøse biografi

Sekstitallet, som var det første bindet i roman-sekstetten Verden som var min, tok for seg Bjørnstads oppvekst fargelagt av samfunnet slik det så ut da. I årets bok Syttitallet er hovedpersonen blitt 18 år, og vi følger ham gjennom et spennende tiår.

Forlagets presentasjon:
«Syttitallet» handler om opprørstiåret og den unge mannens læring og løsrivelse, vennskap og forelskelser, tilhørighet og svik. Ved inngangen til syttitallet sliter attenåringen Ketil med overvekt og ulykkelige forelskelser og tvil på seg selv som klassisk pianist. Han var et musikalsk vidunderbarn og Ungdommens pianomester, men med sin inntrykksvare og følsomme mottakelighet oppfatter han de raske samfunnsmessige og kulturelle endringene i tiden. Han formes av det nye og det radikale og vennskapet hans med Ole Paus blir det faste punktet i en omskiftelig tid. 

Den fem år eldre vennen får Ketil til å løsrive seg fra sin klassiske pianistskolering og bli en skapende komponist og utøver med inspirasjon fra jazzen, rocken og tidens opprørsånd. Han frigjør seg fra kjernefamilieverdier akkurat som han kvitter seg med femtiseks kilo overvekt på noen måneder. Ole Paus får ham til å oppdage Hans Jæger og Kristiania-bohemen som et speil for ham selv og syttitallet og Bjørnstad inspireres til storverket Leve Patagonia.

Før jeg begynte å lese denne serien var Ketil Bjørnstad i mine øyne en glimrende forfatter, "som tilfeldigvis også kunne spille piano". Hadde han lest dette hadde han nok revet seg i håret, for i tillegg til å være en glimrende forfatter er han selvfølgelig også en dedikert musiker med hjerte for musikken. Han konsertdebuterte som 16-åring i 1971 og året etter debuterte han som forfatter med diktsamlingen Alene ut.

Det var mye aktivitet i Bjørnstads tidlige år, han tjente litt penger på å undervise, både på Steinerskolen, som omreisende til Folkehøyskoler og med Rikskonsertene. I tillegg tok han oppdrag som journalist og han ble glad i å fotografere. I løpet av dette tiåret ga han ut først to diktsamlinger, og deretter fem romaner, så før han fylte 28 var han en etablert kunstner både musikalsk og litterært, og det med "bare" syvårig grunnskole å vise til.

Bjørnstad malt av Åslaug Rise Holberg
Bildet han tegner av seg selv som ungdom viser en gutt som er tafatt og engstelig, på kanten til hysterisk når det kommer til å nærme seg det motsatte kjønn. Kvalene han har angående mulige fremstøt på damefronten ergrer meg til tider sånn at jeg utbryter et par "himmeloghav, få no fingeren ut" der jeg går og har boken på øret. Heldigvis kommer han seg opp på hesten, og jentetekket bedrer seg betraktelig.

Moren setter ham på Astronautdietten, en lavkarbodiett mange tiår før dette blir "the way to go" når en skal slanke seg. Han var i det hele tatt veldig opptatt av vekten sin, både før og etter han tok av de 56 kiloene, og den stadige engstelsen for kiloene følger ham lenge.


Et vendepunkt i livet hans er når han får i oppdrag å anmelde Ole Paus sin debutplate Der ute der inne. Ketil blir betatt og får en venn for livet, en venn som åpner ham opp, både kunstnerisk og sosialt.

Romanen er et sant overflødighetshorn av gode beskrivelser, flotte stemninger, heftige følelser og glimrende skildringer av syttiårene. Vi kommer tett på Ketil, som den unge mannen han var i dette tiåret, og uten at det blir for utleverende og privat føler jeg at jeg etterhvert blir kjent med mannen på et personlig plan.

Katastrofer, kriger, politikk og kunstneriske tema fra hele verden er vi innom. Han forteller lekende lett, men allikevel med en viss dybde sånn at lesere som var barn på denne tiden og bare har en formening om at det har skjedd, kan danne seg et bilde.

Familie, venner, kolleger, anmeldere, forlagsfolk og alt som kan krype og gå av kunstnere han stifter bekjentskap med er med i boken. De fleste blir navngitt, men noe få  forblir anonym, som "den andre" kvinnen han flytter til Sandøya med. Beskrivelsene av flyttingen til denne øya i havet utenfor Tvedestrand er noe av det jeg likte best i boken. At den urbane gutten fra Oslos beste vestkant som lever av et publikum, velger å flytte vekk fra alt og alle, er det få som forstår, men han stortrives i det lille samfunnet her ute, og blir boende lenge.

Har du ikke lest Sekstitallet kan du allikevel hive deg over Syttitallet, for bøkene har ikke en egentlig handling annet enn at verdenshistorien ruller og går, og vi blir kjent med Ketil Bjørnstad på alle mulige måter.

Jeg leste den første boken, men siden jeg syntes den ble lang valgte jeg å høre bok nummer to. Dette var et glimrende valg, om jeg skal få si det selv, for Anders Ribu har en fantastisk fin måte å lese på, og boken var ikke et minutt for lang.
Anbefales på det varmeste!

Utgitt: 2016
Lyttetid: 27,5 time
Kilde: Lytteeksemplar


Hva skulle vi gjort uten biblioteket som tar vare på musikk og bøker som for lengst er utsolgt hos forlagene?
Inspirert av alt jeg har hørt lånte jeg hans første utgivelse, diktsamlingen Alene ut på biblioteket, sammen med en dobbeltinnspilling med pianomusikk fra hans unge dager. Musikken var følsom og forsiktig, som Ketil Bjørnstad selv på dette stadiet i livet, og vel verdt å lytte til.
Det neste jeg må gjøre er å lese noe av Hans Jæger som ble nydelig omtalt i boken, og ikke minst Bjørnstads utgivelser fra åttitallet, Oda og Samtaler med Lill. På Wikipedia kan jeg lese at han ga ut 8 bøker på åttitallet, og greier jeg å få lest halvparten av dem til jeg om et år skal la Anders Ribu lese Åttitallet for meg, så er jeg fornøyd.

7 kommentarer:

  1. Så fint at du likte denne boka også. Her finner du min omtale som er like begeistret:https://kleppanrova.blogspot.no/2016/08/bjrnstad-ketil-syttitallet.html

    Jeg gleder meg også til 80-tallet!

    SvarSlett
  2. Jeg har aldri lest noe av Kjetil Bjørnstad, så allerede der jeg er på tynn is. Men noe som tar litt knekken på leselysten min er den tjukke boka. Jeg får en følelse av at jeg aldri kommer til å bli ferdig med den noen gang, selv om den sikkert er kjempegod :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Enig med deg, det trengs litt fraspark når en skal begynne på en tjukkas :)

      Slett
  3. Godt at du likte denne. Jeg har den også i lyd og det går sakte fremover for jeg hører ikke så mye lyd i løpet av en uke. Ønsker meg papirutgaven attåt (men Aschehoug har ikke svart meg....) men jeg kan jo kjøpe den når jeg får penger.
    Det jeg har hørt liker jeg. Mye småartig innimellom. Lavkarbokuren morne satt ham på var interessant. Kan ikke huske at vi hørte så mye om det på 70-tallet, men så brydde jeg meg aldri om slanking og sånt før jeg fylte 50..
    Oda må du lese, den husker jeg som kjempefin. I det hele tatt så leste jeg mye av Ketil Bjørnstad før i tiden og har alltid likt hans bøker. Men med en så stor produksjon rekker man jo ikke alt.
    Hans Jægers bøker er også morsomme. Har dem i hylla fra 70-tallet, Fengsel og fortvilelse , Syk kjærlighet etc.. Leve Patagonia har jeg hørt på musikk, og sett på teater. Bjørnstad er en multitalent.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Fikk den første boken uoppfordret, men denne kom ikke, så da ble det lyd i stedet, anger ikke på det :) Jeg har også mange bøker av Ketil Bjørnstad i hyllen min, men dikt og musikk av ham var en ny og kjærkommen opplevelse. Må skaffe meg Oda og ha satelittene ute etter Leve Patagonia :)

      Slett
  4. Flott omtale - jeg linker til din.

    SvarSlett