Kànon / kannon / kanòn av poeten Jan Erik Vold

Noe ivrig leser av poesi kan jeg ikke påstå at jeg er, men nysgjerrig og absolutt lærevillig, det er jeg. Når Jan Erik Vold sin bok landet på stuebordet mitt, var min første reaksjon et aldri så lite "oy", men så snart jeg satte meg ned med den, ble markeringspennen tatt frem, og boken lest med interesse og glede.

Fra bakpå boken:
Kánon / kannon / kanón gir et bredt panorama over våre mest elskede modernister som Rolf Jacobsen, Olav H. Hauge, Gunvor Hofmo samt de noe yngre Arild Nyquist, Cecilie Løveid, Bjørn Aamodt. 
Han kaster lys over bortgjemte størrelser som Sigurd Bodvar, Johan Fredrik Grøgaard og Nicolette, dikterinne med det borgerlige navn Karen Sofie Hanssen, flittig bidragsyter i Tidens Tegn på 1920- og 1930-tallet. 
Boken gir en større presentasjon av Harald Heide-Steen jr. som tekstleverandør, med utskrift av hans improvisasjoner over Spantax-flygeren og den russiske ubåtkapteinen.

Volds vilje til å utvide poesibegrepet går skarpt imot den lyrikkforvaltning mange norske akademikere utviser. I et større oppgjør fra 1985 ripper han opp i den aldri avsluttede modernisme-debatten i vårt land. Ved å trekke paralleller til Danmark og Sverige får han tydelig fram den etablerte norske «vrangvilje». Det er et friskt drag over Volds prosa, enten han stryker medhårs eller mothårs.

Det er med svært liten pondus jeg uttaler meg om de litterære kvalitetene ved denne boken, men noen tanker om min leseopplevelse vil jeg sette på trykk, siden jeg har tilbrakt mange timer i poesiens verden med denne. Boken er delt i fire, med tillegg av forord, etterord og tre mellomord som belyser modernismen i Norge, Gunnar Larsens olympiabrev fra Berlin 1936 og en nyttårstale som omhandler Terje Vigen og Per Gynt.

De over tusen poetene, lyrikerne, dramatikerne, forfatterne osv. som blir presentert i boken får et ulikt antall sider til disposisjon. At en har et velkjent navn betyr ikke at han eller hun får den fyldigste presentasjonen, og det er ofte de, for meg ukjente navnene, som er mest interessante.

Som, Sverre Udnæs en dramatiker jeg aldri har hørt om. Han døde i 1982 bare 42 år gammel og var, i følge boken, trolig en av landets mest teaterkyndige menneske. Jeg trodde jeg kom til å bla meg igjennom boken og evt. bruke den som et slags oppslagsverk, men ble forbauset over hvordan forfatteren greide å holde på oppmerksomheten min, og fikk meg til å lese mesteparten.

Det er gøy å lese om bergensere som har gjort seg bemerket i de lyriske kretser, som sjangeroverskrideren og fabeldikteren Cecilie Løveid. Jeg har møtt henne i samtale om lyrikk og dramatikk på DnS, og sett stykket Medealand som hun har oversatt til norsk. Georg Johannesen blir også hyllet, som den snartenkte og poet han var, med ordvekslinger litt på kanten og kjappe replikker. Hans tanker rundt "roskompetansebegrepet" han satte til verden i år 2000, er spennende lesning for meg som er en litteratursynser uten pondus.

Han sier: "Å motta ros kan være greit nok. Men rosen må komme fra en instans som er i stand til å bedømme hva den finner rosverdig. Det å avsi en rosende dom dersom man ikke innehar kompetanse vedrørende det man roser, er en latterlig og/eller uforskammet handling"

Som ikke utdannet bokblogger faller nok mine omtaler i kategorien "latterlig" og "uforskammet" rett så det er, for jeg roser gjerne bøker som gir meg en god leseopplevelse, og med fare for å dumme meg ut igjen, våger jeg meg frempå og roser Jan Erik Vold for Kànon / kannon / kanòn også.

I denne boken får vi vite litt om forfatterne, ikke bare hva de skrev, men også litt om hva de tenkte og hvordan de var. Ellen Einan var også ukjent for meg, men når hun sammenlignes med Gunvor Hofmo, pusser jeg brillene og leser også om henne. I et innlegg om over tusen poeter og deres produksjon må jeg jo velge meg ett dikt, og det ble Ellen Einans Jeg bæres.

Jeg bæres 

Jeg legges ansiktsløs ved mors fugletre.
Det er mørke og gledeslys.
Dette er mer enn jeg kan bære.

Og det er roser!
Å, levende der borte ved bergene!

Og røtter og stier og gledesrom, 
dette er en vakker gammel verden -
full av gale og stille og gråtende.

Er du interessert i poesi og kjente og ukjente diktere i Norges land, så er kanskje Jan Erik Vold sin nye bok spennende for deg å se nærmere på. Det er en koloss av en bok, men skrevet på en folkelig og "muntlig" måte, som gjør den interessant og lettlest. Anbefales, også til urutinerte diktlesere!

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2016

Sider: 606

Kilde: Leseeks