Bukken til havresekken - første bok i serien om Varg Veum

Den første og den siste boken i serien om privatdetektiven Varg Veum

Varg Veum er privatdetektiven som holder til på Strandkaien i Bergen. Han har sitt eget kontor i fjerde etasje, og utenfor døren på gateplan står han, støpt i bronse og skuer utover Torget. Egen nettside har han også, og besøker du Varg Veums hjørne kan du bli litt kjent med ham. Teksten i VV`s hjørne kjenner jeg igjen som det aller første vi kan lese i den aller første boken, Bukken til havresekken. Veum har holdt koken siden 1977, da den første boken i serien kom ut, og siden da har vi kunne fornøye oss gjennom ytterligere 19 bøker i serien, hvorav den ferskeste Storesøster kom ut nå i høst.

Bukken til havresekken var ikke Gunnar Staalesens første utgivelse, for han hadde gitt ut to romaner og to kriminalromaner før han startet denne serien. Etterpå, og parallelt med serien, har han en stor produksjon bak seg av romaner, ungdomsromaner, novellesamlinger, sakprosa og for ikke å glemme hans tolkninger i skuespillform av Amalie Skrams Hellemyrsfolket.

Selv har jeg lest en del av bøkene, men langt fra alle. Storesøster imponerte meg både med det bunnsolide produktet og humoren i boken, men jeg ble nysgjerrig på hvordan karakteren har utviklet seg gjennom nesten 40 år, og valgte derfor å lese den aller første boken i serien.

Her møter vi Varg Veum for første gang. Personalia blir ikke ramset opp på noen måte, så det tar nesten hele boken før jeg har dannet meg et bilde av hvor gammel han er, og de familiære fakta. I den nyeste boken er han rundt 60, men han er ikke 20 i den første boken så han er av den heldige sorten som aldrer litt senere enn oss dødelige.

Veum er den samme som nå, karakteren er gjenkjennelig på alle måter, selv om humoren har blitt tonet ned med årene. I Bukken til havresekken bobler det formelig over av den småtørre humoren, som jeg synes passer skrekkelig godt til karakteren og skrivestilen.

Det som var spesielt gøy med å lese en bok fra Bergen i 1977, er retro-aspektet teksten byr på. Menneskene er ikke dus med arbeidsgivere og andre fremmede, sånn som vi er nå, så språket sier mye om hvor mye mer "korrekt" vi var for trettini år siden. Staalesen er flink til å nevne gater og steder ved navn, så vi som er lommekjent i Bergen kan følge med på nøyaktig hvor Veum befinner seg, når han farter rundt i by`n. Når Bergen Bank blir nevnt, må jeg tenke litt for å plassere den, og når han nevner bankbøker, sjekkhefter og den nær forestående trekningen i Pengelotteriet, nikker jeg gjenkjennende. På en kald dag må han bruke mye chok på den lille minien sin, "ungdommen nå til dags" vet vel knapt hva choken var til for...

Den bergenske dialekten har fått fritt spillerom, og når han helt løssluppent bruker ord som pailabber og verbet pjåtet, fniser jeg høyt her jeg sitter. Det var i det hele tatt fornøyelig lesning dette her, og hadde jeg ikke hatt det så travelt på lesefronten skulle jeg satt meg ned og lest hele serien fra første til siste bok.

Bukken til havresekken er, i tillegg til veldig morsom også spennende. Plottet er intrikat nok til at leseren ikke skjønner hvem som er morderen, men handlingen er kronologisk og enkelt å følge. Det er ingen innledende historier og nær sagt ingen karakteroppbygging, så handlingen er veldig rett på sak (sånn som jeg liker det!)

Eksemplaret jeg har lånt på biblioteket er på 173 tettpakkede sider, trykket på et papir nærmest for kartong å regne. Sidene er gulnet og har forskjøvet seg 1 cm ut av permen og henger så vidt det er sammen. Det er vel for mye å håpe på at Gyldendal skal gi ut et femte opplag? Det er tross alt 16 år siden forrige opplag og boken er utsolgt fra forlaget, så siden serien lever i beste velgående, og Varg Veum har en stor fanskare, tenker jeg at et nytt opplag av bøkene er på sin plass.

Det er ikke ofte jeg får så slitte bøker med meg hjem fra biblioteket