Intituttet for de siste ønsker av Antonia Michaelis

Antonia Michaelis er en ny forfatter for meg, ikke så rart kanskje siden hun bare har gitt ut en barnebok på norsk tidligere. Denne romanen kommer i butikkene 2 mai, liker du fornøyelige historier kan jeg anbefale deg å se nærmere på denne romanen.

Fra bakpå boken:
Mathilda arbeider for en organisasjon som oppfyller dødssyke menneskers siste ønsker. Blant de vanligste ønskene er å feire jul en siste gang - selv om det er midt på sommeren - og å fly i luftballong. Noen ønsker er vanskeligere å oppfylle enn andre, for eksempel å høre for lengst avdøde Maria Callas synge live. Ingenting er imidlertid umulig, man må bare gjøre noen triks.

Men alt endrer seg når Mathilda møter Birger. Hans siste ønske er å se igjen sin store kjærlighet Doreen og deres felles barn. Det blir Mathildas jobb å spore opp de forsvunne personene, men hun oppdager etter hvert at hun egentlig ikke vil at ønsket skal gå i oppfyllelse …



Mathilda er en underlig skrue, som bor alene på et loft med hunden sin Eddie. Hun syr biter av gamle klær fra barndommen på klærne sine, men bortsett fra det, og at hun gomler hodepinetabletter, fikk jeg ikke noe klart bilde av henne. Gamlekjæresten hennes Daniel, som nå har blitt lege, dukker opp og vil ha kontakt med henne igjen, men siden Mathilda har forelsket seg i en av klientene sine, får han ikke kontakt med henne.

Hverdagen hennes består i å la andres drømmer gå i oppfyllelse. For at instituttet skal ta imot et oppdrag, må den det gjelder være dødsdømt, for det er kun snakk om å oppfylle menneskers aller siste ønsker. Jakob Mirusch reparerer klokker på kontoret deres mens han venter på at de skal finne en gruppe ungdommer som vil ha spillkveld med ham. Ewa Kovalska vil på konsert med en avdød stjerne, og Birger Raavenstein ønsker å finne sin forsvunne barndomskjæreste. Det er denne historien som er den røde tråden i romanen, og den gir oss også et og annet å tenke på.

Det alle klientene til Instituttet for de siste ønsker har til felles, er at de ser tilbake på minner fra tidlig i livet, og ønsker noe bare en gang til, før de kan dø fredelig.

Dette er en av de romanene hvor man leser med et Monalisasmil om munnen, fra tid til annen sukker fornøyd mens man rister ørlite på hodet. Historien er langsom og ikke spesielt spennende, humoren er ikke overveldende, men absolutt til stede. Det må også legges til at boken gjerne kunne blitt kortet ned med hundre sider, men for all del, handlingen hadde en utvikling, som gjorde at jeg ønsket å vite mer om hva som skjedde i Mathildas forunderlige verden. .
Språket til Antonia Michaelis likte jeg godt, og den underfundige humoren traff meg hjemme. Anbefales gjerne videre!

Antonia Michaelis er født i Kiel i 1979 og vokste opp i Augsburg. Hun har studert medisin og har jobbet både i India, Nepal og Peru. Nå bor hun sammen med mann og to døtre i en landsby i nærheten av øya Usedom i Østersjøen. Hun har skrevet en lang rekke bøker både for barn og voksne.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2015/på norsk 2016

Sider: 416

Kilde: Leseeksemplar