Kjøpmannen i Venedig av William Shakespeare

Etter å ha lest romanen Shylock is my name av Howard Jacobson nylig, var det tid for å lese Kjøpmannen i Venedig, som er det Shakespearestykket romanen er bygget på. Stykket har jeg sett fremført som opera en gang, uten at jeg vil påstå at jeg husket handlingen så godt av den grunn.

Kjøpmannen i Venedig er et lystig forviklingsskuespill som hedrer den kløktige og snartenkte kvinnen. Det er ingen som dør i denne beretningen, noe som er ganske så ulikt Shakespeare sine andre stykker. Boken er lettlest, og fornøyelig underholdende, og en fin inngang til Shakespeares verker.
Jeg har lest Andrè Bjerke sin oversettelse fra 1996, og denne hadde et språk som var autentisk til tiden handlingen er satt i, men overkommelig for den norske leseren av i dag.

Skriveteknikken og vinklingen Shakespeare benytter seg av begynner å bli velkjent for meg, etter at jeg har blitt bedre kjent med forfatteren. Ingen beskyldte vel Shakespeare for å strø om seg med klisjèer, men også i denne historien finner det sted en maskerade, en ring på avveie, kvinner som kler seg ut som menn og skip som går ned i stormen.

Handlingen går kronologisk for seg og er enkel å følge. Vi møter Portia, en rik kvinnelig arving som er gifteklar. Beilerne hennes blir satt på en prøve som involverer å velge blant tre skrin, noe som skal bevise om de er henne verdig. Bassanio ønsker å beile Portia, men har ikke penger så han ber sin venn Antonio om et lån. Siden kjøpmannen ikke er likvid akkurat nå må han selv låne pengene fra jøden Shylock, og det er tilbakebetalingen av dette lånet, som gir historien sitt høydepunkt.

Det ryktes at Antonios båter har gått ned i stormen, og dermed også alle hans verdier. Shylock krever lånesummen tilbake, men siden han ikke kan betale krever han "gebyret" som er et pund kjøtt skåret av Antonios kropp, nær hjertet. Jødens ubøyelige stahet på dette punktet ryster meg, så jeg føler ikke med ham når bildet snur senere i historien.

Damene Portia og hennes terne Nerissa tar ansvar og finner en måte å lure både Shylock og Dogen av Venedig som skal avgjøre saken, og det hele ender lykkelig.

En sammenligning med Howard Jacobsons versjon Shylock er mitt navn:
Da jeg leste Et gap i tiden, som er en "romanifisering" av Et vintereventyr, leste jeg Shakespeares stykke først, og romanen etterpå. Denne gangen gjorde jeg det motsatt, leste romanen først og stykket etterpå, men jeg vil for ettertiden lese romanen etter jeg har lest stykket.

I dette stykket møter vi Shylock og datteren Jessica, og min fryd var stor da også uttalelsen "Shylock er mitt navn" dukket opp som en replikk, i første scene, fjerde akt. Da er Shylock riktig ille ute etter å ha vist seg fra sin minst menneskelige side frem til nå.
De store trekkene fra stykket kan ses igjen i handlingen i romanen. Når jeg sier kjenner igjen, så mener jeg det, for handlingen er ganske så ulik.

I stykket som i romanen får jødene unngjelde. Det er diskutert om dette er et antisemittisk stykke, og jeg synes Shakespeare skildrer jødene på en sånn måte at vi får avsmak for dem, noe som gjør at den urett som begås mot jøden Shylock mot slutten, nesten føles rettferdig.

Både romanen Shylock er mitt navn og William Shakespeares stykke Kjøpmannen i Venedig anbefales på det varmeste!

Kjøpmannen i Venedig kom ut i 1596, mitt eksemplar er en oversettelse til norsk av Andrè Bjerke fra 1996, og boken er lånt på biblioteket.