Mysterieavenyen av John Irving

John Irving har gitt ut flere bøker som har gjort inntrykk på meg, men det er lenge siden jeg har lest noe av ham. I Mysterieavenyen kjenner jeg igjen språket fra Siderhusreglene og Enke for et år, og jeg kan love deg at han fremdeles leverer levende og mangefasede historier.

Forlaget om boken:
Juan Diego vokser opp i slummen i Mexico, og etter en turbulent barndom blir han bortadoptert til USA. Der utdanner han seg til lærer og blir etter hvert en suksessrik forfatter.

I boken møter vi en aldrende Juan Diego på reise ut i verden. Med seg i bagasjen er drømmene og minnene hans; om de fattige foreldrene og søsteren Lupe.

Forlag: Gyldendal
Utgitt: 2016
Sider: 536
Kilde: Leseeksemplar


For en magisk historie John Irving gir oss med Mysterieavenyen. Beretningen om Juan Diego Guerreros liv favner mange mennesker, mange hendelser og mange land. Som innledningen forespeiler er historien delt i to, hvor vi møter Juan Diego som barn og senere som gammel mann. Disse to historiene følger hverandre tett, ofte hoppes det fra den ene til den andre i samme avsnitt. Det er ikke forvirrende å lese, for skiftet er naturlig, selv om det skjer uten tydelig merking.

Boken er lang og sidene er fullpakket, så det er ikke en roman du setter deg ned å sluker, som så mange andre. Jeg satte like stor pris på begge delene av historien, selv om betraktningene Juan Diego gjør seg på sine gamle dager, avslører litt av det som skal komme til å skje i den tidlige historien.

Juan Diego er født i Mexico og lever en del av sitt liv sammen med lillesøsteren og en mann han antar er faren på en stor søppelfylling. Han er søppelleseren, en liten gutt som aldri fikk gå på skole, men som lærte seg å lese på egenhånd. Søsteren er tankeleser, og snakker et språk som bare storebroren forstår. Hun har mye på hjertet, og han må hele tiden oversette for andre, det hun sier. Det at hun leser tankene til folk og dyr, gir romanen et litt komisk preg.

Selv om søskenparet er fattige og bor på en søppelplass er ikke barndommen deres preget av fattigdom eller nød. Ting skjer som setter dem i kontakt med jesuittene, og mye av teksten er preget av Lupes forhold til katolikker og madonnastatuer.
Jeg vil ikke ta bort magien ved leseopplevelsen ved å røpe for mye av handlingsforløpet, men kan love deg at det hele tiden skjer noe som driver historien videre.

Som gammel mann reiser Juan Diego fra USA, hvor han har bodd og levd som forfatter hele sitt voksne liv, til  Filippinene. Her skal han oppfylle et siste ønske fra en gammel venn, men på veien møter han forskjellige mennesker som kommer til å gjøre reisen til et eventyr.
Han er hjertesyk og må ta betablokkere for å holde det gående. Han tar også Viagra, for selv om kroppen er gammel og utslitt, er ikke hodet det. Disse medisinene danner grunnlaget for det som er typisk ved Irvings skrivestil, hva er fantasi og hva er virkelighet? Vel, hvis det er fantasi noe av det vi får presentert her, så tenker jeg at leseren unner hovedpersonen at det er virkelig. Fornøyelig lesning er det i alle fall!

I denne romanen blir vi tatt med til fattigdom og velstand, til barnehjem, sirkus liv og ikke minst mulig og umulig kjærlighet mellom veldig forskjellige mennesker.

John Irving har en helt spesiell litterær stemme, så jeg er sikker på at mange lesere ivrer etter å sette kloa si i denne godbiten. Ikke stuss, les i vei og lykke til på ferden!


Selv om hovedpersonen er en selvlært leser av rang, som senere blir en aktet forfatter, er det få henvisninger til litteratur i denne romanen, men helt mot slutten av boken finner jeg en godbit for mitt Shakespeareprosjekt. Her nevnes James Shapiro, og hans Who Wrote Shakespeare? Det har blitt googlet og notert, så en liten handleliste for shopping i Stratford har sett dagens lys.