På vei fra Atocha stasjon av Ben Lerner

En usedvanlig roman om krysningspunktet mellom kunsten og virkeligheten i dagens liv. Det jeg kommer til å huske best med romanen, er den briljante måten utviklingen i språkforståelsen hans skildres.

I denne romanen møter vi den unge amerikanske poeten Adam Gordon. Han oppholder seg i Madrid på et stipend, hvor han skal skrive om litteraturens rolle i den spanske borgerkrigen. Det er ikke mye han forsker, for det stykke arbeid han har lovet å utføre, tar han ikke særlig alvorlig. I stedet funderer han over muligheten til å gjøre noe genuint i kunsten.

Adam bor i sentrum, og har en uteterrasse som han kommer til via et smalt loftsvindu. Her sitter han ofte å funderer over sine medmennesker og kunsten mens han drikker øl eller røyker seg god og skeiv.

Tiden gikk, uten tekstur.

Når Adam kommer til Madrid kjenner han ikke noen. Stiftelsen som betaler stipendet hans setter ham i forbindelse med noen mennesker, og det forventes at han skal være med på litterære arrangementer. Adam snakker dårlig spansk, og er generelt lite interessert i å yte noe tilbake for muligheten de har gitt ham.

Jeg fikk på samme tid et nærmere og fjernere forhold 

til min egen erfaring enn noen gang før.

Terrorangrepet på togene i Madrid 11 mars 2004 er bakteppe for noen av tankesprangene hans. Selve hendelsen er spennende å høre om, men det er Adams måte å forholde seg til virkeligheten og vennene sine på, som utgjør essensen i romanen.

Episoden da Adam gikk seg vill i Barcelona, og brukte 12 timer på å finne tilbake til hotellet, var lystig lesning. Jeg satt meg lett inn i den ydmykende utfordringen det er å forklare den ventende kjæresten det som har hendt.

Noen konkrete hendelser gir romanen en fast ramme, men det er Adams søken etter den sanne dype kunstopplevelsen som preger teksten. Han har et rikt indre landskap, og bruker bevisst kroppsføring og mimikk for å konstruere ett oppsyn som får folk til å tenke om ham, det han vil at de skal tenke.
Han utgir seg altså for å være noe han ikke er, og selv om han tenker dype tanker og er ganske så full av seg selv, så er han livredd for å bli avslørt.

Det jeg likte best med romanen er måten forfatteren skildrer spanskferdighetene til hovedpersonen. I begynnelsen er det mye "han sa sånn eller kanskje sånn", "det er mulig hun mente... Mens etterhvert viser teksten at han forstår mer og mer, og mot slutten av romanen går det klart frem at han snakker godt spansk.

Denne romanen er kort, men sidene er fullpakket og språket så pass poetisk, at det allikevel tok lengre tid å lese den, enn jeg hadde trodd. Jeg ble ikke spesielt glad i Adam, han er fordømmende og selvgod, og jeg ville gjerne unnet ham litt slit i form av hardt kroppsarbeid. Han er en bløffmaker, en lystløgner, som er opptatt av posisjoner og autoriteter, og selv om vi dypdykker inn i hans innerste følelser, så føler jeg ikke noe positivt for ham.

Er du akademisk anlagt og kanskje interessert i kunst? Da er denne lille romanen noe for deg. Selv om jeg ikke likte Adam, så likte jeg romanen godt.

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2015

Sider: 204

Kilde: Leseeksemplar