Fra vinterarkivene en roman av Merethe Lindstrøm

For to år siden leste jeg forfatterens novellesamling Arktitekt, som jeg likte veldig godt, derfor var forventningene til hennes nye roman høye. Dessverre greier jeg ikke si noe fornuftig om denne boken, så det blir en liten epistel om min leseopplevelse.

Forlaget om handlingen:
Merethe har tatt med seg familien og flyttet på landet. Her, på kontoret i huset bak jordene og veien, mellom lysende dager og netter uten søvn, skriver hun fram fortellingen om Mats, som hun lever sammen med. Det er fortellingen om en stor og altoverskyggende kjærlighet. Om hvordan det er å være så nær et menneske som ikke alltid ønsker livet. Om frykten, og om å holde seg oppe på tross av alt.

Fra vinterarkivene er en akutt og dypt personlig roman. I glassklare bilder av omgivelsene til personer som befinner seg i en slags eksistensiell nød og hjelpeløshet overfor livet, speiler forfatteren sin egen historie.



Denne romanen ble for meg en utfordring å lese. Introduksjonen til forlaget ser klart og greit ut, men jeg hadde store problemer med å skille hvem som er hvem, og forstå hvem det er som snakker og hva det er som egentlig skjer.
Jeg har nettopp lest en annen roman hvor forfatteren forteller sin egen historie på en lignende måte, og jeg må innrømme at denne skrivestilen ikke tiltaler meg i det hele tatt.

I tillegg hoppes det i tid, og vi får forskjellige synsvinkler og handlingstråder blandet sammen i samme kapittel. Handlingen er ikke kronologisk, men er bygget på små notater som er satt sammen til tilbakeblikk og små historier. Språket er springende, og både kapitler og setninger kan begynne, ut av det blå med som eller at, noe som gjør det i overkant prosaisk.
Ca. halvveis i boken må jeg legge den vekk i noen dager, men når jeg med friskt mot tar den frem igjen, for så å gå på med krum hals, føler jeg at jeg befinner meg i den samme hengemyren.

Fra vinterarkivene er en sånn type roman som en må ta inn med hjerte og sjel, mer enn å prøve å forstå med tankene, men på tross av at jeg prøvde å bruke hele meg når jeg leste ga den meg ingenting. Handlingen var rotete, en må leite godt etter fremdrift, og slutten var akkurat det, en slutt. Et punktum, og så var boken ferdig. Det Lindstrøm "røper" om seg selv er alt for privat, og for meg som har vært en fan av henne, kjenner jeg at hun har gitt oss et bilde av seg selv som jeg godt kunne tenke meg å slippe å se.

I all rettferdighets navn, her er noen flotte setninger, og enkelte ting som treffer en streng i meg. Jeg vil derfor avslutte med en fin setning:

Jeg vil skrive noe, jobbe imot det som virker forutbestemt, den viljetunge retningen til trafikken, de motløse dumpene fra containerne, får øye på en hund som løper ned gata, den bjeffer fordi den møter noen eller ser noe på den andre siden, blir borte i sin egen lyd, er på innsiden av det å være hund, er bevegelsene sine, jeg fyller ikke meg selv, jeg passer ikke, må brekkes ut av begrensningen som av en overflødig form.

Forlag: Oktober

Utgitt: 2015

Sider: 223

Kilde: Leseeksemplar

Det er ikke noe å si på leseiveren da vi ventet på flyet hjem fra Amsterdam