Underkastelse av Michel Houellebecq

Underkastelse ble lansert i Frankrike, helt i begynnelsen av året, samme uke som attentatet mot satireavisen Charlie Hedbo, attentatet som drepte 12 mennesker. Romanen er i aller høyeste grad aktuell, og vel verdt å bruke noen timer på.

Sånn presenterer forlaget boken:
Vi er i den nære fremtid og den middelaldrende akademikeren François ser sitt liv sakte men sikkert virke mer og mer meningsløst. Han sexlyst er avtagende, foreldrene døde og hans livslange arbeid med ideene til den pessimistiske forfatteren Joris-Karl Huysmans leder ham ingensteds. I det sen-kapitalistiske samfunnet hvor konsum er den nye religionen, kjenner François seg sjelelig lunken og søker etter noe å fylle tilværelsen med.
Og han ikke alene. Presidentvalget i 2022 nærmer seg og sosialisten Hollande taper første runde. Dermed står kampen mellom høyreekstreme Marine Le Pen og Det muslimske brorskap og deres kandidat Mohammed Ben Abbes. De andre partiene foretrekker den moderate Ben Abbes, fremfor LePen og dermed får Frankrike sin første muslimske president. 

Over natten endrer landet seg: Kvinner får ikke lenger gå med skjørt offentlig og utestenges fra arbeidslivet, hundretusener av menn får jobb og arbeidsledigheten faller dramatisk. Sorbonne universitetet finansieres av en saudisk prins, polygami innføres og for François får livet en ny retning.

Etter å ha lest denne romanen, som i aller høyeste grad er lærerik, sier jeg det samme som Francois på side 127: "Jeg angrer nå på at jeg til nå bare har vært anekdotisk og overfladisk opptatt av det politiske liv".

I Underkastelse tar forfatteren seg god tid med å la oss bli kjent med Francois, som er hovedpersonen. Han bor alene, og det er livet på fakultetet som har vært viktig for ham. En intens valgkamp er på gang, og når det for første gang smeller i det indre av Paris, så reagerer ikke folk med synlig panikk. Alle medier er mistenkelig tause med tanke på hva som har skjedd, til og med "Rutube" er helt uten innslag om smellet.
Etniske gatekamper har begynt å bli vanlig, og etter et uvanlig spennende valg begynner forholdene i Frankrike og forandre seg mot det ugjenkjennelige.

Jeg hadde fortsatt ikke sett en eneste bil, og jeg begynte virkelig å lure, så tenkte jeg at folk sikkert murte seg inne i husene sine av samme grunn som jeg hadde reist ut av Paris; den intuitive fornemmelsen av en nært forestående katastrofe.

Det er mange forhold som diskuteres her, atteisme og humanisme belyst med synspunktene til Newton, Einstein, Nietzsche og Voltaire. Spesielt godt likte jeg betraktningene rundt hvordan kunnskap forsvinner fra den kollektive hukommelse.

Språket i romanen er av den intellektuelle slaget, med ord som neologismer, identitære, antiklerikale, eufemisme og mange flere. Teksten er saftig nok i seg selv, så bruken av disse ordene ødelegger ikke for helheten, selv om jeg følte da jeg leste at jeg skjønte helheten mer på tross av dette akademiske språket, enn på grunn av det.
Det brukes mange egennavn i historien, navn på kjøpesentre, bakerier, gater etc. så en får en god følelse av det franske og at en er tilstede i handlingen.

Forfatteren Huysman er en betydelig skikkelse i romanen, siden hovedpersonen har viet sitt liv til å studere ham. Han sammenligner også sitt eget liv med Huysmans, så som en parallell handling hører vi en god del om ham.
Det tredje tema som er fremtredende er sex. Til tider med ganske så saftige beskrivelser, men det blir aldri vulgært eller ubehagelig å lese. For å forstå det som skjer mot slutten av boken, er disse innslagene faktisk av betydning, annen enn å sprite opp handlingen.

Den eneste bemerkningen jeg har til denne så velskrevne romanen, er et unødvendig "tilfeldig" møte som fant sted.

Er du politisk interessert, og gjerne leser om metafysiske system og sekulære fargerike fellesskap, så er denne romanen midt i blinken for deg. Her får vi forespeilet et scenario for hvordan et regimeskifte kan finne sted. Omleggingene til nye reformer er beskrevet på en troverdig måte. Enkelte påstander er vanskelig å ta inn over seg, men de underbygges på en måte som gjør at jeg tror at det er mulig.

Mot slutten utforskes sammenhengen mellom polygami og naturlig utvelgelse. Vi vet at dette med flerkoneri står i Koranen, men hvorfor?

    Det er underkastelsen, sa Rediger lavt. Den hårreisende enkle ideen, som aldri før har kommet til uttrykk med slik kraft, er at toppen av menneskelig lykke ligger i den mest absolutte underkastelse.

Romanen blir markedsført som en dystopi fordi den er satt litt frem i tid. De dystopiene jeg har lest til nå har hatt en mye mer destruert verden som bakteppe, så dette her ble nesten litt "pinglete", for en dystopi. Samtidig synes jeg forfatteren med litt vel mye forsiktighet, deler sine meninger. Slutten er nærmest positiv, og med et tydelig håp for fremtiden, i alle fall for Francois personlig. Boken fikk meg til å tenke, og det er nesten så jeg kunne ønske meg en oppfølger....

Mange av karakterene i romanen er virkelige mennesker, for eksempel Le Pen, Valls og Hollande. Dikteren Joris-Karl Huysmans er en historisk skikkelse, han har 17 utgivelser å vise til, hvorav A rebours (Mot strømmen) er den eneste som er oversatt til norsk.

Forlag: CappelenDamm

Utgitt: 2015

Sider: 264

Kilde: Leseeksemplar