H for hauk av Helen Macdonald

Første gang jeg leste om boken anså jeg den for å være i "smaleste" laget for min smak. Etter å ha blitt oppfordret til å lese den, er jeg glad for at jeg lyttet og leste boken selv. Tema høres sært ut, men er i aller høyeste grad fascinerende lesning.

Forlaget om romanen:
Da hun var liten, ville Helen Macdonald bli falkoner, falketemmer. Hun leste alt hun kom over av bøker om emnet og lærte seg alle de gammelmodige fagbegrepene. Helen endte opp med å bli historiker og forfatter, men hun beholdt interessen for de ville fuglene. Så, rett før hun fyller førti, mister Helen faren sin. Midt i mørket og fortvilelsen er det bare én ting hun kjenner, kaldt og klart: Hun vil temme en hauk. Hun vil lære seg å temme den ondeste og villeste og mest skremmende av alle rovfugler: hønsehauken.
Hun kjøper hauken Mabel for åtte hundre pund i en hustrig havneby i Skottland, og den ser på henne med de store øynene sine. Vel hjemme i Cambridge fyller Helen fryseren med haukemat, skrur av mobiltelefonen og tar fatt på en reise hun ikke aner hvor vil ende.

Det er en bok om dyr og menneske, om ensomhet og fellesskap, sivilisasjon og villskap, liv og død. Det er en historie omsorg, fortvilelse og forvirring – men også en forbløffende fascinerende beretning om arbeidet for å temme en av naturens mest urokkelige skapninger. Og mens fuglen langsomt lærer å lystre – lærer Helen hva det vil si å bli fri.

Helen Macdonald skriver i H for hauk sin egen historie. Hun er historiker ved universitetet i Cambridge, i tillegg til forfatter og rovfugltemmer.

Romanen handler om sorgen etter å ha mistet en elsket far, og om savnet som viser seg i mange forskjellige former i tiden som følger. Hun brakte hauken inn i sin verden, og så lot hun som hun levde i haukens. Helen utvikler en introvert oppførsel som mer og mer tar over personligheten hennes, inntil medisiner er eneste vei ut av depresjonen som holder henne isolert fra omverdenen.

Naturlig nok er romanen spekket med henvisninger til temming av denne egenrådige fuglerasen, og jeg lot meg fascinere av hvor innfløkt  dette er. Går ikke falconeren inn for det med hele seg og all sin tid, så går det bare ikke. Prosessen både Helen og Mabel (hauken) gjennomgikk for å bli trygg på hverandre er fornøyelig lesning, som fikk meg til å ønske meg en utfordring jeg kan gå inn for på samme altoppslukende måte.

Mange ganger i løpet av denne romanen opplever jeg, det en utålmodig leser vil kalle "sidespor". Blant annet hører vi om forfatteren T.H. White, som ga ut boken The Goshawk i 1951. Dette får mye plass, mye mer enn skildringen av Helens arbeid med å temme hauken, eller hennes kaotiske følelsesliv. Vi går også tilbake til da Helen var en liten jente, allerede da interessert i fugler, og lærevillig til tusen.

Romanen er i aller høyeste grad personlig, uten at det føles for privat. Den er velskrevet og henger godt sammen fra første til siste ord. Hun har en formidabel innsikt i kunsten å temme hauk, og måten hun formidler dette på, samtidig som hun skildrer sitt eget følelsesmessige kaos, gjør boken original i mine øyne. 

Forlag: Press

Utgitt: 2014/på norsk 2015

Sider: 289

Kilde: Leseeksemplar

H for hauk fikk umiddelbart status som en moderne klassiker da den kom ut i Storbritannia i 2014. Det var Rose-Marie sin fine omtale, som fristet meg til å lese boken, men du finner også fine bloggomtaler av boken, hos Moshonista og Den har jeg lest.