Sekstitallet av Ketil Bjørnstad - første del av en biografi

Litt uti august utgis første del av Ketil Bjørnstads etterlengtede biografi. Jeg har vært så heldig å få et forhåndseksemplar av forlaget, og startet sommeren med et tilbakeblikk på livet på 60-tallet. 

Da jeg leste Veien til Mozart drømte jeg om at forfatteren skulle skrive mer om seg selv, og her har vi boken! Det blir ikke bare en bok i dette prosjektet, men hele seks bøker, en for hvert tiår, og vi begynner med sekstitallet. Den første delen av biografien er på 795 sider, så tanken på å lese den tok litt pusten fra meg, men etter å ha lest kun få sider, var jeg helt komfortabel med å skulle lese en biografi på 6 x 800 sider. Nå skal det sies, at det ikke er sikkert alle bøkene er like lange.

Når sekstitallet begynner er forfatteren 8 år. Han er preget av tidsånden, av sine foreldres tankegods og forholdene de levde under. Han vokste opp i Oslo med mor som hadde mange jobber, blant annet sufflør ved Den Norske Operaen, og en far som var ingeniør. Storebror Tormod var noen år eldre, og en han så opp til.

Denne romanen handler ikke bare om Ketil Bjørnstads tanker, følelser og drømmer, men aller mest tar romanen oss med til sekstitallet og skildrer en tid som noen av oss kan kjenne oss igjen i. Vi er med når bare noen få av oss har TV, og heller ikke alle har kjøleskap. Barn som må på sykehus må greie seg uten foreldrene, og det er IKKE greit å være keivhendt. Selv på Steinerskolen får Ketil gjennomgå fordi han skriver med "feil" hånd.



Mange år senere skal han tenke: De største heltene er ikke alltid de som handler, som griper inn, som sier noe. Det kan også være dem som forholder seg tause, til riktig tid. 

Ketil er opptatt av de store tingene. Etterdønningene etter den store krigen har enda ikke lagt seg, og den kalde krigen er i gang. Disse tingene opptar den åtte-årige Ketil og kameraten hans Mads. Når hunden Laika, og senere Gagarin skal sendes opp i verdensrommet er dette en stor begivenhet i det Bjørnstadske hjem, som blir skildret på en herlig måte.
I 1962 åpnet Nordlandsbanen, Rolling Stones debuterer på scenen og Sovjet har begynt å levere våpen til Cuba. Som et konglomerat av historier flettes det sammen et bilde både av Bjørnstads oppvekst og den tiden han lever i.

Som barn var han et engstelig menneske, han var redd for at foreldrene skulle skilles og redd for å skille seg ut i mengden. Han foretrakk 5. plass, den mest "usynlige" plassen.
Når Kjell Bækkelund ringer og gratulerer ham med førsteplassen i Ungdommens pianomester, kjente han til sin forundring at han ikke savnet den trygge femteplassen. Når han er 16 og har fått sitt første flygel kjenner han at han vokser mentalt og ikke har behov for å være usynlig lenger. Det er nå han slutter på skolen, får seg skrivemaskin og blir publisert for første gang.

Når denne delen av biografien går mot slutten er Ketil 17 år. Hans forkjærlighet for fransk film, får ham til å gå ut av komfortsonen og ved å påta seg visse forpliktelser, komme seg til Paris for å intervjue filmskuespillere. Han trodde på sine egne idèer men ikke på sin evne til å gjennomføre det han hadde satt seg fore. Refleksjonene i kapittel 117 leste jeg mange ganger, det sa meg noe, noe om å bygge selvfølelse og selvtillit.

Å være reflektert, uten å være påståelig. Å fremsi en tanke, uten å mene at den er den eneste rette. Å være lakonisk, på egne vegne, uten å gi opp sin egen identitet. 

Boken slutter i 1969, med at mennesket setter sin fot på månen for aller første gang. Ketil Bjørnstad har fått dreisen på musikken og blir presset til å øvelseskjøre med sin far. Han er 17 år, og har hele livet foran seg.

Biografien til Ketil Bjørnstad er til de grader detaljert, alt er tatt med, små og store, private og offentlige begivenheter om en annen. Han skriver personlig uten å bli for privat og navlebeskuende. Han har en høy grad av ironi rundt sin egen person, og greier å formidle dette på en usentimental måte. Betraktningene han gjør seg om verden, lokalpolitikk eller sine egne følelser blir formidlet på en ryddig og realistisk måte, uten noen fixfaxerier.
Skrivestilen er den vi kjenner fra hans romaner, lesingen flyter lett og hver eneste side er en sann fornøyelse å lese. Når det er sagt, bortimot 800 sider kan bli litt for mye av det gode for en utålmodig leser, så jeg håper de neste bøkene kanskje kan bli krympet med et par hundre sider. For jeg skal lese dem, det er helt sikkert!

Rose-Marie har skrevet en veldig fristende omtale av boken, ta gjerne en titt på den også!

Forlag: Aschehoug

Utgis: 12 august 2015

Kilde: Forhåndseksemplar