SLIK skal vi VELGE VÅRE ofre en roman av Bjørn Vatne

En roman om å holde ut og holde kjeft, men å rase når ingen ser det - sånn presenterer forlaget debutromanen til Bjørn Vatne, og setningen traff meg så hardt at jeg var nødt til å lese boken med en gang.

Fra bakpå boken:
Kjetil og Aina drømmer om å gjøre en forskjell. De skal legge den forflatede, norske kulturen bak seg, flytte til det økologiske sambruket i USA, være med på starten av en ny samfunnsorden. De skal bare bruke et år på å spare opp penger først. Så kommer Ingrid, barnet. Og Aina dør under fødselen.
Fire år senere er Kjetil alenepappa og reklamemann i Ålesund. Han skriver brosjyrer om ullundertøy. Driver kundepleie. Lager fine videoer av barnehagens luciatog.
Men det finnes også en annen Kjetil: Han som skriver den anonyme bloggen Oppløsningsrepetisjonene, der han kan utforske det mørke, aggressive og forbudte.


Den litt provoserende tittelen henspeiler vel mest på Kjetil sin måte å se verden på, og på bloggingen hans som tar ham ut av komfortsonen.

For meg som jobber i barnehage var åpningsscenen i romanen velkjent. Kjetil som har litt lav selvfølelse når det gjelder det familiære. Han sliter med å få datteren og seg selv opp og ut om morgenen, han føler ofte at han er for sent ute til ting, og at det alltid er noe han har glemt. Han har problemer med å forholde seg til de andre foreldrene i barnehagen og føler han kommer til kort med det meste.

I tilbakeblikk er vi med Kjetil på en barndoms biltur når han for første gang i 12 års alderen forundrer seg over hvor blind han har vært frem til da, og ikke har sett det som er rett foran øynene hans. I fortsettelsen er det Kjetils møte med Aina vi er med på. To små smakebiter viser det flotte språket, og et innhold som gir resonans i meg:

På samme måte så jeg heller ikke Aina før jeg behøvde noe ved Aina, en å måle meg mot, en som sa meg hva min plass i helheten var.

På vei hjem over Nygårdshøyden raste det i meg, av åpenbaring, av forelskelse, av kulde, av rus, bevegelse, skam over den jeg hadde gitt meg ut for å være, og stolthet over at det lot seg gjøre. 

Hverdagen til Kjetil er ikke så enkel. Han sliter med hvordan han skal forholde seg til datteren på 4 år, med alle de spørsmål og refleksjoner som hører med det å være foreldre. Samtidig har han det travelt i jobben mens han egentlig vil drive på med bloggen sin.

Det er litt rart og litt kjekt å lese en roman hvor hovedpersonen er blogger. Litt å kjenne seg igjen i er her, som gleden over å ha bloggvenner som kommenterer og deler, og forventningene om flere kommentarer når en har vært borte fra bloggen en stund. Og ikke minst dette at en heller har lyst å pusle med bloggen enn å gjøre traurig husarbeid. Mye passer ikke på meg i det hele tatt.
Jeg likte veldig godt blogginnlegget som var den som vekket bloggen hans til live, etter en periode i dvale, som også bærer bokens tittel.

Romanen veksler fint mellom hverdagen her og nå, med alle dens utfordringer, og historien i tilbakeblikk. Som nevnt tidligere er språkføringen nydelig, og karakteroppbyggingen er også formidabel. Vi blir godt kjent med Kjetil, men etter å ha sett hans verste sider noen ganger kan jeg ikke noe for at jeg ikke liker ham noe særlig.
Han er en mester i å prokastinere, både hjemme og når det kommer til jobben sin. Han har et betent forhold til sin avdøde kones foreldre, som jeg kan skjønne årsaken til, men tenker at er noe han må gjøre noe med, for Ingrid sin skyld.

Romanen er lettlest, og med en god driv. Den er uventet alvorlig og tar opp mange aspekter av livet det er verdt å filosofere litt over. Det er ikke utelukkende en hverdagsroman, for en tydelig spenning følger handlingen hele tiden. Hvem er bloggeren som kommer med de heftige kommentarene? Hvem er det som melder ham til PPT og Barnevernet? Greier han utfordringene på jobben? Hva er det mormor og morfar pønsker på?

Slik skal vi velge våre ofre er en fantastisk debut, en klar nominert til Bokbloggerprisen 2015, og absolutt en roman jeg anbefaler deg å lese.

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2015

Sider: 343

Kilde: Leseeksemplar