Skuggasund - ny krim av Arnaldur Indridason

Kanskje du kjenner til forfatteren fra serien hans om Erlendur Sveinsson? Med Skuggasund skaper han et helt nytt persongalleri, og har lagt seg på en helt annen skrivestil enn den vi er vant med.

Forlaget om handlingen:
En bekymret mann kontakter politiet, en nabo i området har ikke vist seg på lenge. Politiet bryter seg inn i leiligheten, og finner ham død i senga. Sannsynligvis kvalt med en pute. På skrivebordet ligger det gamle avisutklipp. De handler om en ung kvinne som ble kvalt i 1944 og dumpet på baksiden av nasjonalteatret i Reykjavik.

Kan det være en sammenheng mellom disse to dødsfallene selv om det er seksti år mellom dem?

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2013/på norsk 2015

Sider: 298

Kilde: Leseeksemplar

De to historiene som fortelles parallelt i denne kriminalromanen er flettet sammen på finurlig vis. Den unge jenta i historien fra krigens dager er i nåtidshistorien blitt en gammel dame, mens liket i den siste historien er ung og viril i den første. Sånn bølger det frem og tilbake gjennom hele boken, og vi får på den måten med oss de foranliggende hendelsene to ganger. Mordet på nittiåringen som kriminalromanen starter med blir oppklart til slutt.

Forventninger om stemningsfulle møter med mørke personligheter, voldsom natur, havis og ensomhet, gjorde at jeg denne gangen ble litt skuffet over Indridason sin kriminalhistorie. Han har "tatt en Jo Nesbø" og gått vekk fra skrekk og gru og over til en "Agatha Christie retro" måte å skrive på. Begge historiene er gammelmodige, men spesielt den fra 2. verdenskrig er preget av noe til års kommet, som gjør det langdrygt å lese. Etterforskeren i historien i nåtid er en pensjonert politimann som tusler rundt og finner ut av ting, så det er ikke akkurat mye action her heller.

Jeg likte boken bedre og bedre etterhvert som jeg slo meg til ro med at dette er en historie om et mord mer enn en hardbarka kriminal. Da jeg begynte å glede meg over de fine tidsskildringene av et Island under den siste krigen, slapp skuffelsen over at det ikke var mange heftige naturskildringer å spore. Vil avslutte med det siste kapitlet i boken, som tok igjen for alt det:

Utenfor allfarvei, i en dyp kløft i den eldgamle lavaen, hersker evig mørke og kulde, dit rekker ikke det dype drønnet fra fossen. Kløften blir trangere og trangere jo dypere den rekker, og de ru veggene er bratte og farlige; kløften er ufarbar for både rev og ravn. På veggene vokser det bregner og mose, og ned langs vekstene sildrer det kildevann fra et nærliggende utspring. Kildevannet gjør kløften om til et vakkert eventyrslott når frosten og isen kryper nedover veggene. Nederst i kløften regjerer den kalde stillheten som verken vindsus eller fuglesang klarer å forstyrre, og trygger søvnen til de ulykkelige huldrene som er slottets gjester.