Din, alltid av Gøhril Gabrielsen - årets beste?

Din, alltid er en sterk bok som viser hvor viktig det er at voksne respekterer barns følelser og setter dem i høysete når en krise oppstår. 

Forlagets presentasjon:
En tolvårig jente griper inn i foreldrenes sjalusidrama med fatale følger. Senere i livet, i et forsøk på å bøte på det vonde hun har forvoldt, velger hun bort kjærligheten for å ta seg av mora. Etter mange år finner hun ut at hun ikke er så skyldig som hun har trodd. Og hun bestemmer seg for at hun vil ha alt det tapte tilbake.

"Din, alltid" er en roman om hvordan skyldfølelse kan påvirke valgene i et liv, men også forstyrre forståelsen av virkeligheten. Det er en fortelling om makt og avmakt, tiltrekning og frastøtelse - og en livslang lengsel etter frikjennelse.



Din, alltid er en roman hvor hovedpersonene er uten navn og handlingen ikke er tydelig plassert geografisk. Dette sammen med mangelen på utbroderinger gjør selve innholdet så mye tydeligere. Boken er kronologisk og oversiktlig å lese, delt tydelig i tre deler hvor vi hopper fremover i tid.

Hovedpersonen er 12 år når handlingen begynner, og de familiære forholdene hun befinner seg i, gjør at jeg først antar at boken skal handle om oversette og neglisjerte barn. Handlingen griper meg raskt, og bildet hvor barnet setter dukken sin ut i skogen, og senere finner den igjen, gjør sterkt inntrykk på meg - i lys av hva som har skjedd i mellomtiden.

Bare unntaksvis møtes blikkene våre i sidespeilene, sladrespeilet, sminkespeilet, og da hurtig, som ved en feiltakelse. Det er som om vi tre ikke kan komme fort nok frem og vekk fra hverandre.

Når vi går over til andre del er hovedpersonen student og sliter fremdeles med ettervirkninger etter opplevelsene i barndommen. Denne delen oppfatter jeg som mer positiv og mye lettere å lese, men samtidig er det sårt når en skjønner hvilken ubotelig skade foreldrene har gjort med sin oppførsel, og hvilken skyldfølelse hun fremdeles bærer på.

I fortsettelsen har mor fått slag, og den nå godt voksne datteren, flytter inn for å ta seg av henne. Hun er ennå tynget av fortidens traumer, og steller mor dag og natt for å gjøre bot for hennes egen dårlige samvittighet som aldri har minket i styrke.

Dette er en trist og mollstemt liten roman, liten i omfang, men jeg vil påstå at den favnet om mange følelser som vi alle kan kjenne oss igjen i. Selv om jeg aldri har opplevd et traume som denne jenten, kjente jeg meg igjen i hennes tanker om hvor umulig det det kan føles å skulle formulere seg, på en sånn måte at andre vil skjønne hvilke følelser som ligger bak.

Men kanskje er det slik det egentlig er? For oss alle? At vi undres og spør; fins det mennesket som skjønner det jeg har å fortelle?

Slutten på romanen er ganske åpen, og det er kanskje opp til hver enkelt leser å se for seg hva som skjer videre. Jeg leste de to siste sidene to ganger og kom til to forskjellige konklusjoner.
En ting er sikkert, dette er en hjerteskjærende, nydelig roman som jeg ikke ville stusset på å anbefale videre. Din, alltid er en sterk kandidat til å bli nominert til årets Bokbloggerpris :)

Flere som har skrevet om boken: Ellikken, Solgunn, Stine

Forlag: Aschehoug

Utgitt: 2015

Sider: 202

Kilde: Leseeksemplar