Et blått sjal av bly - Kjell Erling Bardal sin debutroman

Det er ikke før pensjonsalderen er et faktum at Kjell Erling Bardal tar opp sin penn, med seriøse hensikter om å skrive en roman. Han skulle gjort det for lenge siden! Målsettingen hans var å blande poesi og krim, og det har han, ikke bare fått til, men gjort på en glimrende måte i denne debutromanen.

Forlaget om boken:
Erling vender tilbake til det idylliske barndomshjemmet i Nordland. Det som skulle være et hyggelig sommerbesøk, blir imidlertid ikke som forventet. For i det lille lokalsamfunnet er hensynsløse krefter i sving, og Erling tvinges motvillig til å ta kampen opp mot dem.
I Helgelandskystens storslåtte kulisser blir han deltaker i et drama fylt med ondskap og vold, men også med lengsel og kjærlighet. Og mens livet hans snus på hodet, er det én motstander han ikke oppdager. En som helst vil se ham død.

Forlag: Fair

Utgitt: 2014

Sider: 345

Kilde: Leseeks

Dette er en oppdiktet roman, men innledningen viser at den er inspirert av noen dramatiske hendelser som fant sted på Helgelandskysten i 1944. Noen av menneskene vi treffer i boken er etterkommere av de som var med på M/S Rigel som ble senket utenfor kysten, i en av norgeshistoriens største enkelttragedier.

Stemningen er satt og nervene er i høyspenn allerede før jeg begynner på selve romanen. Det er etter få sider det går opp for meg at det er en liten gullgruve jeg har satt klørne mine i. For et nydelig språk! Det er litterært til tusen samtidig som nerven og handlingen kommer klart fram.
Vi leser en hyllest til den nordnorske sommeren, til lyset, måker, bannskap og sjarken - selve symbolet på nordlandsk nøysomhet. Denne kjærligheten til landsdelen sin greier forfatteren å få frem, uten at det blir klisjèaktig eller belærende.

Erling Bærø skal besøke Sandnessjøen hvor hans bror Kasper fremdeles bor i deres barndomshjem. Han har blitt bedt om å delta på et seminar om Petter Dass, på museet på Alstahaug. Vi får beskrivelser av de vakre fjellene og av lokalbefolkningen som han ganske raskt er omringet av. Alle er gamle kjente, og alle ønsker ham velkommen hjem, som om han returnerte for alltid.

Etter å ha installert seg og rettet på alle tingene til broren, får han besøk av Gunther Behle og Klaus. De har ikke rent mel i posen, og spiren til spenning er plantet. Her er det snakk om noen kasser som ligger på havets bunn, som de ser ut til å få avkastning på hos noen skumle tyskere.

Handlingen innehar mange tema, som trafficking, pedofili, dystre hemmeligheter fra krigen og en skattejakt, så det er ikke mange sjanser til å puste rolig. Karakteroppbyggingen er genial, og jeg kunne raskt skille de forskjellige karakterene fra hverandre. Noen kunne jeg ikke fordra, mens Erling og et par til ble jeg oppriktig glad i. Her må naboen Maren og hennes herlige fjærkre nevnes. Tenk å gå på tur nedover veien, med to haner og et knippe høns på slep!

Morn Erling. Hils på min Plymouth Rock, eller Idi Amin som jeg kaller ham. For han kan være litt av en tyrann mot hønsene.
  Jeg nikker pliktskyldig mot hanen. 
  - Han er dessuten trofast som en hund, sier hun og strener mot kjøkkenet. Skvetter til når Mor Monsen suser mellom bena hennes på vei mot ytterdøra for å kvitte seg med nattas oppsamlede avfallstoffer. 

Romanen er skrevet kronologisk, og er lettlest i den forstand at du alltid vet hvem det er som snakker, og leseren slipper å tenke på annet enn å puste ut og inn. Det er spennende hele tiden, og de få stedene det egentlig ikke er spennende, så hadde jeg den der ekle "se deg over skulderen" følelsen.
I spenningsromaner blir det sjelden vellykket å bruke et malerisk språk, for da synker som oftest spenningen raskt. Bardal har mestret kombinasjonen fart og lyrikk på en excelent måte. I tillegg har han mange fraser som er direkte vittige.

Jeg likte godt måten han skildrer hvordan deres far mistet landhandelen sin, da den nye Coopen ble bygget, og også besøkene hos faren på aldershjemmet.
Heldigvis holdt han seg for god til å karikere nordlendinger, det er et oppbrukt virkemiddel for å sikre seg litt humor i romaner.

Jeg våger meg ut på dekk igjen. I et minutt blir jeg stående å holde meg fast ved livbåten. Sommerdagen er grå, som om vi har gjort et kvanteprang inn i høstmørket. 
  - Nå eltes jeg til nordlending i ekspressfart, tenker jeg mens sjøen pisker og vinden forsøker å rive meg tilbake til havets knusende favntak. 

Det er gjerne like greit at du ikke vet hvor lite Sandnessjøen er, for etterhvert blir det en god del drap, både på dyr og mennesker. Halvparten hadde vært mer enn nok for min del, men hvis alle disse skulle få leve så hadde vel også innhold og slutt blitt annerledes. En forsvinning eller to ble det, og noen gryende nye samhold, så kanskje det ligger en oppfølger å lurer i kulissene? Jeg håper i alle fall på det!

de Syv Søstre - bilde tatt fra Dønnmannen

Det er ikke lenge siden jeg var i Sandnessjøen selv, og ble ikke særlig imponert av den lille byens kjerne. Fjellene derimot, De syv søstre og Dønnmannen var formidable fjell som vi i vår iver etter å samle kommunetopper besøkte. Jeg badet på fergekaien på Stokka, og kjørte forbi flyplassen, så det var ikke vanskelig å se for seg hvor hendelsene i boken foregikk.
Jeg anbefaler deg å google frem et kart over området, så ser du hvor alt ligger i forhold til hverandre.

Artemisia, Bokbloggeir og ReadingRandi har også skrevet flotte omtaler om boken!