Se ilden lyse over jord av Nils Henrik Smith

Denne prisbelønnede forfatteren har til nå vært ukjent for meg, og boken ble valgt mer eller mindre tilfeldig. "Se ilden lyse over jord" er i likhet med "Finne ly" som jeg leste tidligere i uken, begge to nydelige historier skrevet på nynorsk. Presentasjonen av teksten gjør de på så vidt forskjellige måter at jeg må bruke litt energi på å jobbe meg litt inn igjen, når jeg først begynte å lese denne.

Forlaget om handlingen:
Ein sekstieinårig mann vaknar opp på eit hotellrom. Han har drøymt om stafetten i langrenn for herrar under OL på Lillehammer i 1994, som har nær tilknyting til ei dramatisk hending i hans eige liv. Vinteren 1994, same dag som stafetten fann stad, mista han den eldste sonen sin. Seinare blir han skilt. Han er vegingeniør, lever åleine, og er fast bestemt på å halde fram med det. Men då dottera ein dag overtalar han til å opprette ein facebook-profil, hamnar han på ei datingside som formidlar kontakt med aust-europeiske kvinner. Han får kontakt med Kataryna frå Kviterussland. 

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2014

Sider: 208

Kilde: Leseeks

Historien begynner når han våkner på hotellet i Minsk, og ikke før side 83 kommer han seg ut av dørene, for å møte denne fremmede kvinnen. Som du skjønner er dette et overflødighetshorn av en roman, hvor tanker, drømmer og tilbakeblikk utgjør handlingen. Han bruker et nydelig språk som mang en gang treffer meg rett i "hjarterota".  Handlingen foregår i nåtid, men en traumatisk opplevelse i livet hans falt tilfeldigvis sammen med OL stafetten på Lillehammer, og har for all ettertid preget tankene hans.
Jeg likte godt å lese om tankene hans rundt det å bli gammel, og argumentene hans for ikke å invitere ekskonen i sekstiårsfeiringen hans.

Ho hadde rett. Han let ingenting fare. Kvar krenking og urett, kvart vonde minne, dei var nedfelt i han som helleristningar, gåtefulle inskripsjonar frå svunne tider, som ikkje kunne fortolkast på meiningsfylt vis frå ein notidsståstad, men heller ikkje let seg viske ut. Han var eit forpint, masochistisk individ, og han skamma seg over dette, men visste at han ikkje kunne gjere noko med det utan å bryte ned det han, feilaktig eller ikkje, oppfatta som kjernen i seg sjølv. 

Fremdriften i selve grunnhandlingen er mimimal, men alle avstikkerne er nydelige, så en må bare glemme hvor en er på vei. Setningene er lange, og sidene er fylt fra øverst til venstre, til nederst til høyre med ord. Her er veldig lite direkte tale som innimellom bryter opp disse monotone sidene stappfulle av tekst, og for meg som bare puster der det er luft i teksten, blir det nesten litt som å løpe marathon. Jeg undrer meg hvorfor de har valgt å gjøre det sånn, for teksten i seg selv inngir til tenkepauser stadig vekk. (Her sammenligner jeg med Aina Basso sin roman, hvor det var massevis av plass til å puste i)

Som bokmålsjente uten særlig mange nynorske bøker på merittlisten ga denne boken meg noen utfordringer som Finne ly ikke ga. Her var språket spekket med flere ord jeg ikke skjønte, og et par jeg heller ikke skjønte utifra konteksten. Thomas Alsgaard sitt sjiraffaktige lekam som svevde gjennom vinterlandskapet, måtte jeg slå opp, og fant ut at "lekam" betydde legeme, altså kropp. Så enkelt altså.

For meg som ofte faller for bøker med fremdrift og nerve, ble denne romanen lærerik, sett med "lesetekniske" briller. Hadde ikke språket og refleksjonene vært så tankevekkende, hadde jeg nok skummet meg fort gjennom boken, men jeg greide å holde nede tempo, og ble fort betatt av det jeg leste. En av historiene i dette flettverket av anekdoter, omhandler 22/7. Det er sønnen til 61-åringen som forteller, og det vi får høre gjør sterkt inntrykk på meg. Dette er en av de lavmælte romanene som en lett kan overse, men en bok jeg absolutt vil anbefale deg å lese!

PS: Hvis du ikke lar deg friste av baksideteksten, så kan jeg trøste deg med at dette er en bok helt fri for klisjèer og pinligheter.