The red house av Mark Haddon

Etter å ha lest, og latt meg begeistre av boken Den merkelige hendelsen med hunden den natten av Mark Haddon var jeg ikke vanskelig å lokke mot en ny bok av ham.
Dmhmhdn var hans første roman for et voksent publikum, mens The red house som jeg nå har lest er den tredje og hittil siste utgivelsen hans.

Gyldendal ga ut boken på norsk samme år som den kom på engelsk, og her kan du lese hva de sier om handlingen:

Den velstående legen Richard har nesten mistet kontakten med søsteren Angela. For å ta igjen det forsømte, inviterer han henne med på ferie, en hel uke i et vakkert, gammelt hus på den engelske landsbygda. Med seg har Richard sin nye kone og hennes datter fra et tidligere ekteskap - mens Angela ankommer i følge med sin umodne ektemann og tre barn hun til tider lurer på om hun i det hele tatt kjenner.

Mark Haddon forteller historien om denne uken på landet, slik den oppleves for hver av dem som er med. Slik blir Det røde huset til et kontrapunktisk mesterverk, der gamle feider, hemmelige drømmer og nye håp veves sammen til én storslått litterær symfoni, et dypt tenkt og sterkt følt portrett av familieliv i en moderne verden.

Jeg startet lesingen av denne boken på reisen hjem fra London. Jeg var godt inni engelsken etter fire dager i London og to bøker på rad på engelsk, så språket skulle ikke by på noe problem. Allikevel opplevde jeg det som en utfordring å holde på oppmerksomheten mens jeg leste. For å finne tråden, og huske karakterene måtte jeg lage meg en jukselapp med navnene, og etter det gikk det litt bedre.
Familiene til søskenparet Angela og Richard, som skal møtes for en ukes ferie sammen flytter inn i huset, og vi følger dem i dagene som kommer. Det er ikke lett å omgås en annen familie som en ikke er vant med, og handlingen stopper liksom opp her.

På side 161 bestemmer jeg meg for å kaste inn håndkledet. Da har jeg lest mange sider hvor jeg ivrer etter litt action, litt spenning eller driv til å lese videre. Boken er skrevet med all direkte tale satt i kursiv, men en vet sjelden hvem det er som snakker, før en har lest avsnittet. Alle syv karakterene har sin egen stemme, og det hoppes gjerne to ganger på hver side fra person til person, uten at det blir klargjort hvem det er som snakker.
Derfor ble det rett og slett for mye arbeid å lese videre, og jeg ga meg som sagt ca. midtveis. Handlingen var da stoppet helt opp, og jeg fantes ikke nysgjerrig på hva som kom til å skje videre.
Dette var en nedtur for meg etter å ha lest Hark Haddons forrige bok, men et par ganger i året unner jeg meg å ikke lese ferdig en bok.

Har du lest denne boken? Hvis noen har gode grunner til å ta den frem igjen, 

så har jeg den på lur i hyllen.