Mannen som ikke ville hjem av Roger Pihl

Det var mye latter med denne boken, og da jeg skulle finne ut av hvem Roger Pihl er, lo jeg godt av meg selv, for jeg hadde lest navnet hans på amerikansk (sikkert påvirket av dr. Phil). Denne Pihl (og ikke Phil) er ikke doktor, men en norsk grunder og reklamemann. Boken er gitt ut i år, så den kvalifiserer til Bokbloggerprisen - nok en positiv overraskelse :)

Har du denne i hyllen? Ikke utsett lesingen - den er knallbra!

Dette sier forlaget om boken:
Valdemar Vågen er gründer. Den eneste som tar ansvar i firmaet. En frontfigur i næringslivets hensynsløse kappløp. Inntil en bil kjører inn i ham mens han sykler.
På sykehuset får han endelig hvile. Ingen forpliktelser. Omsorg fra kvinner. Han har kommet til himmelen, og nå vil han ikke hjem.
Han gjør alt for ikke å bli utskrevet. Men han vet jo at han ikke kan være der til evig tid. Eller – kan han?

Sykehusets irrganger skjuler et mysterium. Kan det være andre som ønsker å leve resten av livet på sykehuset? Har noen gjort det før ham – og fått det til?



"Satire i verdensklasse" sier forfatter Tor Åge Bringsværd på coveret, og selv om jeg skjønner fra coverets innside at han er temmelig inhabil, må jeg si meg enig i at dette er godt skrevet. Satiriske kommentarer, vitser og bemerkninger kommer på løpende bånd, men det blir faktisk ikke pinlig. Jeg lager eseløre ved mulige smakebiter, men de blir så mange etterhvert at jeg bare må gi meg. Nå snakker en som ikke har humoristisk sans, og svært lav terskel før jeg opplever det jeg leser som tamt og kleint. Denne boken klarer seg faktisk mer enn bra, og grunnene til at Valdemar greier å forbli på sykehuset så lenge, er faktisk troverdige. Håper inderlig ikke at forholdene på sykehuset føles kjent for de som jobber på sykehus, men sånn for moro skyld er grunnlaget for boken troverdig.

Valdemar ligger på firemanns rom, og før Kristian, en av de andre pasientene blir skrevet ut har de en flott samtale om sjelevandring. Det begynner med at Kristian har grublet seg frem til noe som går raskere enn lyset, og i sin ørtende diskusjon om dette blander Valdemar religion inn i bildet, og vi havner i en fin meningsutveksling om sjelevandring. Denne sekvensen varer bare noen sider men er tankefull og fin.
Sekvensen når vaskemannen har skaffet ham en "symptomutslagsgiver" lo jeg så M`ene mine trillet ned fra magen (lå på rygg på sofaen, gumlet M og leste og lo)

Mot slutten tar det hele helt av og troverdigheten er "long gone", men det gjør liksom ingenting for smilet er på plass og det er bare gøy. Jeg kan ikke si annet enn at Roger Pihl har med denne boken fått det til. Det er nok ikke en bok jeg vil huske til evig tid, men den tiden det tok meg å lese den hadde jeg det veldig fint. Det slår meg at dette må være den perfekte gave til en som ligger på sykehus :)

En liten smakebit til slutt, når Valdemar for tredje (eller var det fjerde) gang prøver å snike seg vekk for å unngå å bli sendt hjem:

Valdemar måtte ha sovnet igjen, for han bråvåknet av at noen åpnet bøttekottet, og dermed veltet han ut på gulvet i selskap med langkoster og bøtter. Det var virkelig noe i det gamle slagordet om at tomme tønner ramler mest. Han fikk rikelig med oppmerksomhet, og for å komme eventuelle kritikere i forkjøpet, sa han:
 - Endelig! Jeg har ropt hele natten uten at noen har hørt meg.

Forlag: Juritzen

Utgitt: 2014

Sider: 238

Sjanger: Sykehushumor

Kilde: Leseeksemplar