LilleLAB: Vakkert av Jon Fosse på Lillescene i kveld

Vakkert av Jon Fosse ble første gang satt opp på Det Norske Teatret i 2001. I disse dager er stykket tatt inn i LilleLAB, og det er Anne-Karen Hytten, regissøren av stykkene Lilli Valentin og Måken, som også har regien her. Vakkert er basert på Jon Fosses roman Naustet fra 1991.

Handlingen er sakset fra DnS sin side:
I «Vakkert» lar Fosse familien, Han, Ho og Dottera, reise heim på ferie til mor hans, som bur ved fjorden. Denne gongen har dei bestemt seg for å bli heile sommaren. Der møter dei den gamle Venen hans, som ikkje har kome seg ut av bygda, han bur enno heime hos mor si. Dei spelte i orkester saman i ungdommen og det var Venen som var kløpparen på gitar, men vi anar no at det er eit kunstnarsinn som held på å gå i frø. Han er på si side musikklærar i byen, men har heller ikkje drive det til noko. No ser dei fram til å friske opp att gamalt venskap og ta seg ein tur på fjorden, det seier dei i alle fall.
Dottera forelskar seg i ein gut i bygda, dei svermar rundt naustet nede i fjøra. Der har også Mora og Venen stemnemøte, medan Han sit heime i hagen og klunkar på gitaren. Det er sommar og vakkert, men under idyllen ligg det ei stemning av oppbrot på mange plan og spenningar mellom dei ulike personane som ikkje berre er vakre. Mora prøver å halde i trådane, men ikkje alt lar seg styre dit ho vil. Brått vil ikkje Ho vere der lenger, dei vaksne drar, men jenta blir verande att i "sommaridyllen".

Min mening om stykket:
Vel, dette var ikke innertier for noen av oss fire jenter som gjestet Lillescene i kveld. Handlingen har forsåvidt DnS referert over, det eneste positive var at de fleste karakterene hadde navn i stykket. Først ut var ungdommene Siv og "Venen". Her har vi en nordlending og en trønder som skal spille hardinger og snakke nynorsk, samtidig som de spiller klønete tenåringer. Ikke lett helt sikkert, men her skulle de fått mer tid til å øve. De mer drevne skuespillerne taklet dialekt- nynorskutfordringen litt bedre, men det var bare Rihne Skaanes som spilte moren, som kom noenlunde bra ut av det. Marianne Nielsens mimikk er alltid fascinerende å se på, men høydaren i kveld var nok gitarspillingen til Gerald Pettersen, som spilte sønnen som har tatt med familien hjem for å besøke mor i Hardanger for sommerferien.

Jon Fosse har en enorm produksjon bak seg, har fått utmerkelser, vunnet masse priser og er oversatt til over 40 språk, så han er godt kjent utenfor Norges grenser. Når jeg leser i programmet vi fikk, at han har uttalt at han har sluttet å skrive dramatikk, puster jeg etter dette lettet ut, og tenker heldigvis.