Krypet av Ragnar Enger

Ragnar Enger er en ung mann (født det året jeg var russ), utdannet økonom og jobber i finansdepartementet. Nå har han prøvd seg på å skrive krim, som dessverre utfordret denne leseren litt for mye.

Fra bakpå boken:
Funnet av en drept jente i Nordmarka kaster politiet ut i en voldsom jakt etter gjerningspersonen. Oslo-politiet må ta utradisjonelle virkemidler i bruk for å for å finne den rette. Samtidig vender en talentfull psykiater hjem til Norge etter mange års arbeid i USA. Han får en helt sentral rolle i å bistå politiet i jakten på den mistenkte, adskillig mer sentral enn det man først tror. Det viser seg også at politiet ikke er de eneste som er på jakt etter den mistenkte ... Krypet er en intens leseropplevelse med elementer fra sjangerne krim og thriller, hvor leseren drives fra side til side i jakten på en løsning.



Krypet er en tradisjonell krim, med fortellerstemme både fra politi og gjerningsmann.
En tredje stemme har vi fra psykiateren Schjeldrup, som er nylig tilbakeflyttet fra USA. Den første og eneste pasienten hans gir en spennende nerve til historien. Helt fra starten blir det lagt opp til at denne paranoid schizofrene pasienten er gjerningsmannen. Vi får flere ganger avhandlinger om psykiske sykdommer, som er interessante men føles som et sidesteg som bremser tempo i handlingen. Når pasienten endelig begynner å fortelle fra barndommen, får vi referert en hendelse som er så usannsynlig at jeg hadde vont for å lese videre. Delene med psykiateren tar stor plass, og det har helt tydelig mye å gjøre med etterforskningen. Han er involvert i etterforskningen, så når han ikke melder fra til politiet når han både blir forfulgt av en bil med sotete vinduer og mottar drapstrusler pr. brev, rister jeg på hodet. Dette er vel den mest brukte klisjèen i krimlitteraturen.

De tre politietterforskerne vi blir kjent med blir raskt og enkelt beskrevet, så jeg danner meg et greit bilde av dem. Sigurd er sjefen, og rundt ham spinnes det en mystikk som henger sammen med noen forvirrende drømmer som går går igjen utover i boken. Makkeren Ninni, heter Enger akkurat som forfatteren (?). Hun er en resurs for gruppen, med sin arbeidskapasitet og gode humør. Den tredje i gruppen er Geir Kvanedal, en trønder som blir karikert en smule mer enn de andre to. Det er ham jeg har et tydeligst bilde av, i tillegg til psykiateren Schelderup som er den som fikk mest kjøtt på beina.

Stenshagen familien er sterkt inne i bildet. En hendelse 20 år tilbake får ny oppmerksomhet, drap og forsvinning fra denne dysfunksjonelle familien danner grunnlaget for etterforskingen. Gruppen bruker mye tid på å lete etter et familiemedlem, så til tider blir det mer fokus på å lete frem et savnet menneske, enn å etterforske mord på en liten jente.

Krimplottet i Krypet er det ingenting å si på, men her er noen humper i veien, som kanskje hører hjemme i en debutbok. Ved litt for mange anledninger blir ting gjentatt, Go Bears! plakaten til Ninni, får vi høre om flere ganger, og de engelske uttrykkene er utrolig malplassert.  Ellers syntes jeg at setningsoppbygningen er litt stakato, noe som gjorde at jeg oftere enn ellers måtte gå tilbake noen setninger for å finne mening i det jeg egentlig leste.
For eksempel:
Turid Persvold hadde flyttet noen år tidligere og kjøpt en ekstra leilighet for sin andel av huset hun og mannen hadde solgt på Hønefoss, pluss skilsmisseoppgjøret. 
Eller:
Den eneste lyden i bilen kom fra lungene til Geir Kvanedal, som hadde blitt plukket opp på veien. 

På side 216 gjentas tre setninger fra forrige side, et virkemiddel som minner om noe vi ofte ser på film: Torgrim måtte lese det tre ganger før han klarte å ta inn over seg hva som sto der. Svimmel kastet han fra seg arket på pulten og deiset ned i stolen sin. Han hadde lyst til å kaste opp. 

Og så på side 216: Kvinnen måtte lese det tre ganger før hun klarte å ta inn over seg hva som sto der. Svimmel kastet hun fra seg arket på pulten og deiset ned i stolen. Hun hadde lyst å kaste opp.
Sånne ting som får meg til å stoppe opp og lure, er mer irriterende enn bra for boken. Handlingen videre gir en viss forklaring, men da har jeg allerede brukt energi på å irritere meg.

Mot slutten viser etterforskningsgruppen seg å være helt uten sidesyn. De forholder seg kun til profilen psykiateren har bedt dem følge, og tror mer på en gammel grå dame som morder, enn det andre alternativet deres som sees på som en "syk jævel".
For meg ble det lite troverdig, og når politiet mot slutten plutselig kommer på "noe", og vi får bekreftet morderen. Leiemorderen som har virret i utkanten av handlingen dukker tilfeldigvis opp i kampens hete, får gjort jobben sin og forsvinner til fots, mellom fingrene på politiet, som også er mannsterk til stede. Det er ikke med et anerkjennende aha jeg leser slutten og løsningen, men mer et stønn og lettelse over å nesten være i mål med boken.

Synes du jeg driver med flisespikkeri her, kan du lese noen flere omtaler av boken, og du vil se at vi er langt fra enige om leseopplevelsen: Beathe, Bokbloggeir, Kari og Rita, for å nevne noen. Argumenter gjerne imot :)

Forlag: Cappelen Damm

Utgitt: 2014

Sider: 266

Kilde: Leseeksemplar