Eit plutseleg mørke av Solfrid Sivertsen - årets andre nynorske

Kvinnedagen i dag gir en ekstra dimensjon til denne boken. En ekstra salutt til kvinnene som gikk i bresjen for vår frihet og likestilling, er på sin plass. Ikke bare til de "store" navnene, Amalie Skram, Camilla Collet og Gina Krog for å nevne noen, men også til de som i det små turde å være kjerringa mot strømmen, som Anne-Lise i denne historien.
----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

I år skal jeg lese mer nynorsk enn det jeg har gjort tidligere. Jeg har hatt litt aversjoner, men etter å ha lest Fugletribunalet, Inn i elden og Den mørke porten, var det med frydefull forventning jeg bestemte meg for å lese Eit plutseleg mørke, etter å ha lest Åslaug sin flotte omtale av boken.

Samlaget forteller dette om handlingen:
Anne-Lise reiser frå London til heimbygda i Noreg, og med seg har ho babyen sin. Ryktet spreier seg raskt då det viser seg at ho er åleine om omsorga. Frå hus til hus følgjer vi bygdesladderen, og sirklar oss nærmare inn på Anne-Lise.
Men ut av det uskuldige snakket veks plutseleg skremmande og uforståelege truslar fram, og Anne-Lise og barnet hamnar i eit mørkt og intenst drama. Som i novellesamlinga Små, Små løgner viser Solfrid Sivertsen at ho meistrar å kombinere stillfarande realisme med sterk dramatikk.


Jeg var ikke forberedt på at en tynn liten (nynorsk!) bok skulle inneholde så mye. Vi er i et lite bygdesamfunn på vestlandet i 1969. Unge mennesker føler seg fanget, og graviditet i ung alder gir kanskje en mulighet for forandring. Bygdefolket fordømmer lett, både innflyttere, byfolk og de som våger å gjøre noe annet enn det som forventes av dem. Samfunnet på den lille øyen blir fargerikt beskrevet, og naboer, venner og bekjente har alle sitt å stri med.
Det er ikke lett for Anne-Lise, som har levd livet i London i to år, å komme hjem uten mann, men med en liten baby, som attpåtil er mørkhudet. Hun skulle bare på besøk hjemme, men livet på gården hos mamma og pappa, med de nesten like dagene, føles etterhvert behagelig.
Selv om det er vår og sommer, lyse dager og blomster på markene, så sniker det seg inn en uhygge når Anne-Lise begynner å følelsen av å bli overvåket. En skygge, en rygg som forsvinner bak et hjørne, en tegning i posten med en baby med avkuttet hode, saueskit i barnevognen. Nerven i boken er til å ta og føle på, og jeg ble ikke overrasket da Samuel en dag ikke er å finne i vognen sin.
Det er skildringene av "bygdedyret" og myren av håpløshet mange av de unge sitter fast i, som er gjennomgangstema i denne boken, men at hun i tillegg har fått til en virkelig spennende historie det er helt sikkert. Anbefales med letthet!

En smakebit når gamle Borgny er litt rampete:
Og om eg snublar no, tenkte ho på veg ut med brettet forsiktig balanserande i hendene, 
ja, så kan dei berre knusast, då. Glas som stod innelåste i årevis fordi dei var for fine å drikka av! Og ho kjende ein liten lys tanke fara forbi, ei undring over at ho var så, ja rett og slett lettsindig i dag. 
 - Mmmmm, så godt, sa Brita og løfta saftglaset til munnen, - og så fine glas.

Forlag: Samlaget

Utgitt: 2008

Sider: 208

Kilde: Biblioteket
Terningkast: 5