Mørke grener av Nikolaj Frobenius

Nikolaj Frobenius debuterte med sin første roman i 1989, Mørke grener er hans 10`ende roman. Det er første gang jeg leser ham, selv om jeg har sett bøkene hans. Denne her er det mange som har lest, og alle skryter veldig av hvor spennende den er.

Jo Uddermanns barndomskamerat Georg hadde en foruroligende fascinasjon for katastrofer og død. Men han var også en gutt som vakte mye oppmerksomhet og undring. Var han et offer? Eller et «barn uten sjel»? Som voksen får Jo vite at Georg døde under et fengselsopphold, og han skriver en dokumentarisk roman for å prøve å finne ut av hvem barndomskameraten egentlig var.
Romanen vekker oppsikt, men etter at Jo har snakket om den i et TV-intervju, begynner det å skje uforklarlige ting rundt ham. Bildører på vidt gap, en urovekkende mms fra anonym avsender, et innbrudd der ingenting er stjålet. Etter hvert blir det tydelig: Det er noen som følger med på alt Jo gjør, og som er i ferd med å invadere livet hans – ved hjelp av stadig mer drastiske virkemidler.

Det første som slår meg med det jeg leser er at alt er så nært. Jo er gift med barndomsvennen sin Agnete. Han er utro med hennes bestevenninne fra barndommen Katinka. Han har skrevet bok om en barndomsvenn og politikvinnen som kommer på døren, er hans kusine. Det andre som slo meg, og slo meg nesten ut i begynnelsen, var drittspråket. For meg er det en intim sak å sitte å lese en bok, så når jeg da uten at jeg er forberedt på det blir påtvunget et vulgært språk, så er det nesten så jeg vil legge boken fra meg. Men, dette er ikke en bok en bare legger vekk, så oppskrytt som den er. Jeg setter meg til pc`en og leser noen omtaler, og fortsetter videre i håp om at spenningen skal overstige det jeg rynker på nesen av.
Og det gjorde det, til gangs. Det ble en av de sjeldne gangene at jeg sender ektemannen til sengs, med beskjed om at jeg bare må lese ferdig først.
Den rynkingen på nesen som jeg delvis holdt på med i begynnelsen av boken, stoppet helt og holdent når jeg gikk inn i andre del, hvor vi er tilbake i 1990 og Jo`s barndom. Da faller hendelser fra første del på plass. Når vi så er tilbake i 2012 og den opprinnelige historien, blir det riktig creepy, for er det virkelig Georg som er den onde her? Jo, oppleves som helt på kanten av det vi kaller for normal i vårt samfunn, og jeg satt med en ekkel følelse av at han kunne være gjerningsmannen. Som sagt, boken var umulig å legge vekk når slutten nærmet seg - uhyre spennende til siste side.

Smakebit:
Han viste vel at jeg var en ok fyr på bunnen? Eller var det omvendt? Var jeg en ok fyr på overflaten og en fæl mann på bunnen? "Hold kjeft!" sa jeg høyt i sofaen og kikket rundt meg, som om det sto noen bak en dør eller et gardin go lyttet. 

Noen av de andre som har skrevet om boken: Rose-Marie, Artemisia, Bok-Karete, Kasiopeiia

Forlag: Gyldendal

Utgitt: 2013

Sider: 276

Kilde: Biblioteksbok

Terningkast: 6