Anne Sigvart sin historie er en sann skildring av hvordan det er å være mor til et barn som trenger litt mer tålmodighet, overbærenhet, hjelp og omsorg enn de fleste. Om hvordan det er å være nødt til å stole på resurspersoner som barnehageansatte, lærere, leger, psykiatere, politi, PPT og BUP. Alle som jobber innen disse yrkene bør lese boken, samt alle foreldre som har barn i barnehage og skole.
«Som avtalt med legen» tar for seg det viktige temaet medisinering og overmedisinering i regi av legestanden og psykiatrien, og ikke minst hvordan hjelpeapparatet vi er prisgitt svikter gang på gang når vi virkelig trenger det.
Aleksander skiller seg ut allerede i barnehagen. Det samme skjer når han begynner på skolen. Han innfrir ikke helt forventningene fra omgivelsene rundt seg. Da Aleksander er ti år gammel, får han diagnosen ADHD. Legene gir ham Ritalin. Dette er bare begynnelsen …
Boken skildrer Aleksander og morens møte med hjelpeapparatet, fordommene i samfunnet, og hvordan legene gradvis forvandler den glade gutten Aleksander til en pillenarkoman.
Boken beskriver en mors fortvilte kamp mot et tungt byråkrati og for et verdig liv, både for sønnen og for hans nærmeste pårørende. Den tar opp viktige spørsmål som blant annet taushetsplikten og hvordan den arter seg for fortvilte pårørende.
Det er mamma som er jeg-stemmen i boken, og det er hennes historie vi får, men den handlingen dreier seg om er Alexander, og hans kamp for å få leve et anstendig liv. En ADHD diagnose fører med tiden Alexander innover i "systemet" til, muligens velmenende psykiatere, som medisinerer gutten på et spinkelt grunnlag. Jeg sitter og rister på hodet med klump i halsen mens jeg leser, det er hjerteskjærende å ta del i deres kamp for å forstå, og for å bli hørt og trodd på.
Jeg håper inderlig at det ikke er mange som kjenner seg igjen i denne boken, men jeg frykter at det kanskje er det. Dette er en bok alle burde lese, også de "utsatte" yrkesgruppene her. Vi har alle godt av å få et bilde av hvordan vi kan bli oppfattet av menneskene vi er til for.
En bok som er rask å lese, men umulig å glemme!
Forlag: Nova
Utgitt: 2013
Sider: 197
Kilde: Leseeksemplar
Jeg er en pyse, for jeg har problemer med å klare å lese slike sterke historier. Jeg tar dem så innover meg at en skulle tro det var mennesker jeg kjente som hadde gått gjennom det som blir beskrevet i boken. Samtidig er jeg glad for å lese anmeldelser av dem for da vet jeg hva boken handler om, når bibliotekbrukerne spør, uten å måtte lese dem selv :-)
SvarSlettVet du, dette er den tredje kommentaren av denne typen jeg har fått. Jeg hadde nok ikke valg boken selv, men siden den lå her, tittet jeg på den. Etter å ha lest en side, likte jeg det jeg leste godt, og fortsatte.
SlettIkke ta skrekken :) Dere har den sikkert på biblioteket, så du kan jo lese første siden :)
Det var en fin omtale - og jeg kjøper boka inn til biblioteket vårt (når innkjøpsstoppen blir opphevet i januar), men jeg vil ikke lese den akkurat nå. Men jeg anbefaler jo bøker for spesielle yrkesgrupper, så jeg ser at dette er boka for bup og vpp og slikt, så jeg noterer meg den til senere lesning! Takk!
SvarSlettDen har jeg også fått og skal lese. Har blitt flinkere til å lese dokumentariske bøker i år :)
SvarSlett