Sjiraffen av Dan Takle - en smakebit fra en fantastisk bra debut!!

Dan Takle er en lærer fra Bergen, som debuterte med Sjiraffen i september i år. Debutanter er alltid spennende å lese, og spesielt de fra min egen hjemby.

Forlaget om boken:
Sjiraffen er først og fremst et møte mellom mennesker som på ulike vis gjemmer seg i skyene for å slippe å konfrontere farene som lurer nede på bakken.
På overflaten følger vi fire lærere på en fiktiv ungdomsskole i Bergen gjennom et helt skoleår og de mange utfordringene de møter både i jobben og privat. Men det er like mye en historie om minoriteter, etniske så vel som seksuelle, og deres kamp for å tilpasse seg en virkelighet som slett ikke alltid er like enkel. Og selvsagt dukker det opp en ekte sjiraff. Sjiraffen er en underfundig, mangedimensjonell og gripende fortelling skrevet med humor og innlevelse.

Det hele begynner fornøyelig morsomt. Etter en artig prolog hvor vi møter Arne som bor i en garasje, blir vi kjent med flere av lærerne på Haugen skole. Mørkhudede Tanita fra Øystese, lider av forfølgelsesvanvidd, eller gjør hun det? Torill fra Haugesund er en røker og i sin iver etter å gjøre røkingen til en kunstform, etterligner hun filmstjerner i speilet. Helge er gift med russiske Tatjana. De bor i rekkehus og har en 5 måneder gammel baby som heter Giggs. Det som preger samlivet deres er Helges barnslige dyrking av engelsk fotball. Disse tre blir vi så vidt kjent med før del 1. Her møter vi Hildegunn som er fersk ut fra lærerskolen og helt ny på Haugen skole.
Haugen skole er et gammelt gymnas som har blitt omgjort til ungdomsskole. Omgjort og ombygd, så når denne historien starter bærer bygget preg av at skolen er på vei til å bli en "resultatenhet", fylt med studieplasser, kollokvierom og dataøyer. Ikke mindre enn tre satellitter blir bygget, for å huse rom med de rette vinker og bruksområder.

Sjiraffen har 552 sider, og her er mye humring på veien. Selv om jeg ikke jobber i skolen, kan jeg levende se for meg mange av aktene blant lærerne. Til slutt, der vi pleier å finne forfatterens takksigelser, kommer det en rulletekst. Han sier tidlig: "Noen få ganger er rulleteksten nesten bedre enn selve historien. Du trenger ikke lese rulleteksten. Historien er jo slutt. Men kanskje du har lyst?" Jeg hadde, og jeg angret ikke. Når vi så tror det er jamt slutt, får vi også en Playlist. Originalt spør du meg.
Det er mange karakterer med i denne historien, men det blir aldri forvirrende. Mye skjer og ved slutten er ståsted til mange av karakterene totalt endret. Det er mange som får gjennomgå, både barnevern BUP, politi og skoleledelsen. Dessuten har forfatteren et skråblikk på det meste, som sammen med den humoristiske tonen gjør romanen både ettertenksom og morsom på en fin måte. De delene jeg likte best var når det handlet om Arne og hans "demoner". Jeg følte språket i disse delene skilte seg ut, og jeg kom litt mer under huden på denne karakteren. Når det gjenstod hundre sider, lurte jeg litt på hvordan han skulle runde av en roman med så mange historier flettet sammen, men det var elegant gjort, og jeg tror alle delhistoriene fikk en tilfredsstillende slutt.
Absolutt lesverdig for alle, men er du fra Bergen eller er lærer, må du ikke gå glipp av denne!

En liten smakebit fra slutten:
Han slo og slo og slo og slo og slo.
Og døren ble til far og mor og løver og gammelt hus og somaliske klaner og all annen elendighet i verden, uten at den gav etter for det.
Til slutt sank han utmattet ned på kne på den våte, mosegrodde steintrappen. Der ble han liggende en lang stund og bare stirre opp på det forlatte gamle huset og den stengte døren. Og han skjønte da at samme hva han enn gjorde, så ville den forbli stengt.

Forlag: Comino

Sider 563

Utgitt: 2013

Kilde: Leseeksemplar

Terningkast: 5!