En grønlandsk kvinne sparkes i døden fra en høy klippe. Den danske presten er i ferd med å gå av hengslene av hjemlengsel og skjørbuk og allmenn fortvilelse. Kolonibestyreren forfølger ham, han har et uoppgjort regnskap med ham. Kolonibestyrerens kone er på randen av sammenbrudd og ser presten som sin eneste venn og fortrolige. Pastorens grønlandske kateket fortæres av sinne og sorg. Kolonimannskapets lille gruppe menn går hverandre på nervene. Om vinteren ruger mørket og kulden over kolonien, om sommeren skyller lyset inn som en flodbølge, det er ikke lett å si hva som er verst.
Hovedpersonene i denne bredt anlagte romanen fra kolonitidens Grønland, er pastor Morten Falck, hans kateket Bertel Jensen og kvinnen Arnarulunnguaq som faller fra klippen – et fall som strekker seg over tiden det tar å lese boken.
Vi følger dem hver for seg. I København i 1780-årene og under den store bybrannen i 1795. På vandringer i Norge og på lange båtreiser. På hvalfangst med skonnerten Henrietta of Aberdeen og på besøk hos hedninger og kristne i den kongelige danske koloni.
På den lille boplassen i Evighedsfjorden, noen dagsreiser fra Sukkertoppen, oppstår det et religiøst svermeri blant grønlenderne, anført av den rettskafne og sterke Maria Magdalene og hennes mann Habakuk. Det er Grønlands første løsrivelsesbevegelse, en moderne drøm om frihet, likhet og brorskap, 4000 kilometer nordvest for Bastillen. En drøm som det danske formynderskap hverken kan eller vil akseptere. Disse svermerier får avgjørende betydning for Morten Falcks og Bertel Jensens skjebner.
Og fra den høye klippen faller kvinnen Arnarulunnguaq. Oppe på kanten står morderen og ser henne falle.
Med forlagets spennende omtale av boken ferskt i minne, satt jeg meg ned og leste, og jeg kan ikke si annet enn at det gikk en stund før jeg kom meg opp av godstolen igjen. Boken begynte i København, og tankene mine gikk både til turen vår for noen uker siden, og til teaterstykket Dyveke, som har litt av sin handling i København. De foretok til og med en dagstur nordover til Dyrehavegården, en perle som de færreste som besøker København får med seg. (Vi syklet hit på noen store svarte sykler en gang, og tilbrakte kvelden blant hjortene, og karusellene i parken.)
Denne parken var bygget allerede på 1700-tallet, og fra Fredrik V`s tid, har offentligheten hatt tilgang til den. Fantastisk! Jeg elsker sånne historiske romaner som får meg til å sette meg ned å google.
Det er et fantastisk språk i denne boken, helt i tidsånden og med mye både ettertanke og humor. De første 100 sidene forsvant, og jeg måtte presse meg til å ta en tissepause og smøre meg en skive, før jeg dukket inn i handlingen igjen. Kapitlene er lange, og har sin egen avgrensede handling. Først er vi i København, så på båten mot Grønland, og senere møter vi Morten igjen, når han har vært fem av sine ti år i tjeneste på Grønland.
Her skjer det noe med hele teksten, og jeg detter brutalt av lasset. Det hoppes i handlingen, og jeg blir en smule forvirret. Herfra er det viktig å følge med på overskriftene og årstallene, for å henge med.
Første del av boken er en klar sekser mens den delen som foregår på Grønland er en treer i mine øyne. Språket flater ut, og jeg bruker mye av energien på å forstå hva som skjer og lure på hva som har skjedd, og hva som skal skje.
Mot slutten reiser han tilbake til København via Bergen. Vi får oppleve den store bybrannen i København i 1795, hvor jeg opplevde et glimt av bokens kvalitet fra de første 100 sidene, men når vi så går over til epilogen skjønner jeg atter lite. Hva er det forfatteren vil oppnå med denne hoppingen i tid?
Med tanke på at forfatteren faktisk har levd 15 år på Grønland, hadde jeg håpet å få en følelse med landet. I denne boken ble det full score for de delene hvor handlingen var i Danmark eller Norge, men handlingen fra Grønland var så oppstykket og forvirrende at jeg ikke fikk noe vettugt ut av det.
En smakebit fra begynnelsen:
Samtale mellom Morten som nettopp har frisknet til fra et lengre sykeleie og sin velgjører:
- Det gleder meg at han er på høykant, sier Schultz bak ham. Han snur seg og går bort og setter seg på stolen som boktrykkeren anviser ham.
- Jeg føler at jeg snart er restituert.
- Vi var bekymret for ham. Boktrykkeren sitter og har trukket øyenbrynene langt opp i pannen, som om han har sagt noe morsomt, eller venter at Morten skal gjøre det. Særlig ligger han min eldste datter meget på sinne.
- Jeg håper ikke jeg har vært til unødig bry.
Slettes ikke! det ligger i kvinners natur å vise omsorg for alt levende, og det er bare sunt for unge piker å danne seg et inntrykk av livets alvor, og at det finnes en virkelighet utenfor hjemmets beskyttende murer. Men det var bra at student Falck ikke avgikk ved døden. Det ville ikke vært nyttig for min datters syn på livet.
- Heller ikke for mitt, sier Morten.
Forlag: Cappellen Damm
Forfatter: Kim Leine
Vinner av: Nordisk Råds Litteraturpris 2013
Utgitt: 2012
Sider: 560
Kilde: Lånt på biblioteket
Terningkast 4
Skulle gjerne hørt fra deg som har lest boken, hva du synes om den?
Jeg leste den i vår og likte den godt, men den ble litt kjedelig på slutten så det trekker jo selvfølgelig litt ned. Men språket er godt og historien er spennende og så er det så mange fine ord der - ord jeg aldri har sett før.
SvarSlett