En avtale med livet av Cecelia Ahern

Cecilia Ahern er født i Dublin i 1981. Hun er utdannet journalist, men bestemte seg for at det var forfatter hun ville være. I 2004 var hun kun 23 år da hun ga ut sin første roman.
PS: I love you! ble en stor suksess og noen år senere ble den også filmatisert i USA. Etter dette har hun gitt ut 7 bøker før hun i 2011 ga ut "The time of my life" eller "En avtale med livet" som den heter i den norske oversettelsen, som kommer i butikkene i disse dager.
Boken ser med første øyekast ut som atter en "feelgood" bok, ikke helt min greie. Jeg liker litt action og spenning, og litt krevende saker, så dette ble en utfordring.

Dette hadde jeg lest om boken før jeg satte igang: 
Noen ganger må vi rydde plass til livet … Lucy Silchester tar livet for gitt. Hun har det travelt med venner, jobb, en gammel bil som stadig må på verksted, den slags ting. 
Men hun står på stedet hvil – selv om alle lar seg lure. Bare Lucy kjenner sannheten. Så en dag blir hun innkalt til et møte. Med livet. Og livet viser seg å være en snill, litt puslete mann i en gammel dress, som er fast bestemt på å få Lucys tilværelse inn i andre baner. Livet har slett ikke tenkt å la Lucy slippe unna. 

Lucy lever et rotete liv, hun sliter med ærligheten, og skjuler sitt sanne jeg for de rundt seg. Dette innhenter henne når "Livet" innkaller henne til møte, og begynner å "forfølge" henne. Hun har et brudd bak seg, en merkelig jobb, bor i en rar leilighet og har en meget sær familie. Alt dette gjør at historiene som spinnes rundt henne blir morsomme og veksler hele tiden.
Jeg må innrømme at jeg sjelden finner bøker som er skrevet for å være morsomme, som akkurat det. Jeg lovet meg selv å lese 100 sider, og hvis jeg ikke holdt ut skulle jeg få stoppe der. Det var ikke før side 157 at jeg tok takk og "hoppet" galant over 100 sider, før jeg tok telemarknedslag og leste videre, som om ingenting var hendt. Etter å ha jobbet meg videre gjennom boken en stund, var det min sønn på 11 som avgjorde det. Han spurte "Hvorfor sitter du å ser ut av vinduet hele tiden mamma?" Det fikk meg til å stupe frem til siste kapittel, og lese det og epilogen.
Lucy får seg sin lærepenge, hun slutter å lyve for seg selv og andre og lærer å tenke på riktig måte.

Men, for all del ikke ta det jeg sier for god fisk, for jeg har sær lesesmak, les gjerne Beates omtale av samme boken, og få et helt annet inntrykk :)