Bokomtale: Barnehjemsbestyrerens sønn av Adam Johnson

I "Barnehjemsbestyrerens sønn" er vi i Verdens største nasjon (!) Den demokratiske folkerepublikken Korea.
Nord Korea har gjort propaganda og hjernevasking til en kunstform. I starten på denne fantastiske historien trakk jeg bare pusten inn. Jeg ble helt satt ut av at en hel nasjon kan være tuftet på så mye løgn, selvbedrag og fornektelse.

Jun Do vokser opp på barnehjemmet "Lange morgendager" som faren er bestyrer for. Moren er borte, uten at Jun Do får noe skikkelig svar på hvor hun har tatt veien. Han nøt ingen fordeler av å være sønn av bestyreren, tvert imot:
"Når guttene tisset i senga, var det Jun Do som hakket den frosne urinen løs fra gulvet."
Da Jun Do var 14 år drev den store sultkatastrofen dem fra hjemmet, og han startet sin karriere som tunnelsoldat. Etter 8 år med trening til kamp i mørket under jorden fant offiser So ham, og rekrutterte ham til et spesielt oppdrag.
De kjørte båt over sundet mot Japan og kidnappet japanere, en om gangen i nattens mulm og mørke.
På Soung-basen hvor de var innkvartert på sykestua var der ingen pleie å få. Hvis du ikke kom deg ut av sengen på egenhånd på en dag eller to, tappet de 4 liter blod for at du lettere skulle dø.

Når de kommer over til Japan forundrer Jun Do seg over en sjuskete mann som ligger og sover på en benk i parken. Noe sånt hadde de aldri sett i Nord Korea. Som tunnelkriger sloss de alltid om å være den som går opp, når de hadde beveget seg inn i Sør-Korea. De som kom tilbake derfra fortalte fantastiske historier om maskiner som delte ut penger, og folk som plukket opp hundebæsj, og la den i poser.
Etter mange år med jobb som kidnapper, blir han forfremmet eller får sin belønning for tro tjeneste, og blir sendt på språkskole. Her lærer han engelsk og blir satt til å være etterretningsoffiser. Han blir med en fiskebåt ut, og har ansvar for å ta inn meldinger.

Boken er på 500 sider, og det skjer noe hele tiden. Den handlingen jeg har referert fra her er frem til side 80. Nå får dere ikke mer, for dere skal jo lese boken selv.

I del to "Kommandør Ga`s bekjennelser" beveger forfatteren seg over i et litt annet format. Fra å ha vært veldig kronologisk blir det nå flere jeg stemmer, hovedpersonen blir en annen, (eller kanskje ikke?) og det hoppes i tid i form av at Ga forteller om ting som har skjedd.
Nå må jeg virkelig konsentrere meg når jeg leser, og jeg våger ikke skumme over en setning. Det hele minner plutselig om bøker som Prosessen av Kafka og kanskje 1Q84. Det er fremdeles givende og interessant å lese, men det krever en del.

Til slutt en liten smakebit etter båten har blitt kontrollert av amerikanerne:
"Du sitter der nede med hodetelefonene på, skrur på knottene dine og hamrer på skrivemaskinen hele natta. Da du kom om bord, sa de at du kunne taekwondo, de sa at du kunne drepe. Jeg trodde at du ville være sterk når tiden var inne for det. Men hva slags etterretningsoffiser er du egentlig - du klarer ikke engang å late som om du er en uvitende bonde som resten av oss. 
Jeg er ikke i etterretningen, sa Jun Do. Jeg er bare en fyr som ble sendt på språkskole."

Dette er ikke en bok du fosser gjennom på et par dager. Sett av tid og kos deg med den. Jeg humret masse, og ble stadig vekk forundret over tankegangen til den hjernevaskede befolkningen.

"Jeg lager middag til foreldrene mine. Når de smaker på maten, lovpriser de Kim Jong Il for smaken, og når jeg spør hvordan dagen deres har vært, svarer de at den i hvert fall ikke var like hard som Vår kjære leder Kim Jong Il, som bærer hele folkets skjebne på sine skuldre."

Gratulerer til forfatteren Adam Johnson, som vant Pulitzerprisen for skjønnlitteratur 2013 for Barnehjemsbestyrerens sønn. Boken kommer ut på Gyldendal forlag i disse dager, tusen takk for at jeg fikk "smugtitte" i et leseeksemplar :)