Jamrach`s Menagerie av Carol Birch

Boken er delt i tre, både fysisk og i handlingen. Første del tar oss med til London i Victoriatiden, den gang det ikke var godt å bo der, i alle fall ikke for fattige barn. Alt er slum, det stinker og barna blir ikke tatt vare på.
Jaffy Brown er et av disse barna, han bor sammen med sin mor, og går sulten til sengs. Han har ikke sko, og er kledd i filler og selv om han bare er 8 år må han bidra til at de får mat på bordet.
Historien begynner med at unge Jaffy, en dag han går nedover en gate, går rett på en svær tiger. Han går bort og tar den på snuten, og tigeren løfter ham opp i den digre kjeften sin. Dette fører til at han blir kjent med Mr. Jamrach, et møte som vil endre livet hans.

En liten smakebit på det nydelige språket fra starten av del 2:
"Poor old Ma. You`d never take her for a child now. She`d thickened and grown weatherbeaten, and her hair was going grey at the sides. Still walked like a sailor though. 
I always knew it would come to this, she said, with her sorelooking eyes and me feeling bad. I loved my ma. To me, she would ever and always be a warm armpit in the night".

I andre del er Jaffy blitt 15 og han setter avsted på et nytt eventyr i sitt liv, når han går ombord et skip med kurs for Det indiske hav, med intensjoner om å fange en drage. Her får vi følge en nervøs førstereisgutt på ferden hvor de første gang går i land på Azorene. Jeg frydet meg over å lese dette, da jeg har vært på Azorene og vet akkurat hvor mektig det er å gå i land nær foten av den store Pico. I løpet av en liten uke fikk vi erfare den jevne temperaturen, de blomstrende omgivelsene, det karrige landskapet.
Etter landlov på Pico reiste de videre, og vi er med på Jaffys første erfaring med hvalfangst. For det er et fangstskip de er med, og Jaffy og vennen hans Tim må delta i rutinene, selv om deres første prioritet er denne dragen. Igjen et utrolig flott kapittel, hvor en kan lukte og føle fart og spenning, blod og gørr. Ferden fortsetter med dragejakt og mange opplevelser, før den dramatiske hjemreisen.

Er du komfortabel med å lese engelsk, så anbefaler jeg det på det sterkeste. Språket i Jamrach`s Menagerie er fantastisk fargerikt, og jeg humrer og koser meg over engelske fraser, som synes umulig å oversette til norsk, uten at det mister sin snert.
Jeg likte boken veldig godt, selv om den er mer av et eventyr enn det jeg normalt leser.
Har du skrevet om boken? Legg gjerne igjen linken din i kommentarfeltet :)