Ekornene i Central Park er triste på mandager av Katherine Pancol

Denne historien startet for to bøker siden. Jeg leste den første og hoppet over den andre, noe jeg angret på da jeg var begynt på den tredje, for her har det skjedd ting. Ikke det at denne er avhengig av de to andre for å få en fin leseopplevelse, men jeg føler jeg har gått glipp av noe, sånn for min egen del liksom.
De tre oppfinnsomme titlene er:
Krokodillens gule øyne
Skilpaddens langsomme vals
Ekornene i CP er triste på mandager

Pancol har en fantastisk treffende beskrivelse av engelskmenn og franskmenn, snobbete som få på begge sider av kanalen, med tweed og portnerkoner og det hele. Det er en fornøyelse å lese så treffende skildringer.
Boken er grei å lese, selv om her er mange fortellerstemmer, det gjør historien fargerik, og de forskjellige menneskenes skjebner flettes sammen, rett som det er. Morsomt er det også, spesielt kreativt funnet på er vidundergutten Marcel på to år, som heller vil tolke La Bruyère`s dikt og lære seg latin enn å leke i parken med andre barn.

- Jeg vil så veldig gjerne at du skal være som alle andre. som alle andre barn på din alder. Jeg vil ikke ha et genibarn, jeg vil ha en toåring. Junior ble liggende taus et øyeblikk, så sa han: - Jeg skjønner ikke. Jeg fritar deg jo for en mengde bekymringer ved å oppdra meg selv. Jeg trodde at du ville bli stolt Det sårer meg at du ikke aksepterer meg som jeg er. Du ser bare at jeg er annerledes, men ser du ikke hvor høyt jeg elsker de, ser du ikke alt det jeg gjør for å glede deg? Min annerledeshet er vel ikke noe å holde imot meg.

I den første boken blir vi kjent med de to voksne søstrene Iris og Josephine. Deres far forsvinner til Afrika for å ale opp krokodiller, og vi blir tilskuere til at Iris lurer Josephine til å skrive bok for seg.
Historien i denne tredje boken er vanskelig å gjengi uten å røpe hva som skjer i de to foregående bøkene, så den konkrete handlingen vil jeg la ligge. Dette er en bok som gjør godt å lese. Den handler om det å leve, om styrken vi har inni oss, som vi trenger for å elske oss selv, og ikke la oss overkjøre av andre.
Josephine ble i den første boken lurt til å skrive en roman i sin søsters navn. Nå har hun behov for å skrive igjen, men det butter litt imot. Helt til hun finner en gammel dagbok, og fra da får vi innblikk i hvordan det kan arte seg for en forfatter som går gravid med en roman.

Dette er godt skrevet og morsomt å lese, jeg humret så ofte for meg selv, at de jeg bor med spurte hva jeg leste.
Ikke la deg avskrekke av antall sider, dette er en sånn bok som, når en passerer side 400 får en til å tenke, "takk og pris at det er 400 sider til".
Tusen takk til Bazar forlag som har sendt meg leseeksemplar :)

Har du lyst på flere lesetips, må du ta turen innom 

bloggen Flukten fra virkeligheten.