Serien "Tine gjør ting for første gang" del III

Jeg har alltid små-trent litt, men jeg har aldri, aldri jogget. De gangene jeg har forsøkt å jogge mellom to lyktestolper når jeg er på tur, har det stoppet helt opp. Jeg går i 6 km/t så jeg er ikke noe somlepave, men å jogge i 7 km/t det er for meg kliss umulig.
En spreking av en venninne har utfordret oss andre til å melde oss på et løp i mai, hvor vi skal løpe 5 km.
Noe sånt hadde aldri falt meg inn å stille opp på, men når sånne utfordringer sendes ut, må jeg bare stille.
Så nå er vi 4 ikke-joggere som skal se om det går an å knekke koden og jogge 5 km til våren, med startnummer og publikum og det hele.
I dag var dagen hvor jeg skulle teste om det var fysisk mulig å løpe. Jeg hadde 45 minutter til rådighet på tredemøllen før steptimen.
Først gikk jeg 1 km. så satte jeg i gang å løpe. Etter 100 meter hadde jeg bare lyst å legge meg ned å grine. Beina var tunge som bly, og det føltes som å vasse i kvikksand. Vel 100 meter ble 200 og 300 og jeg sluttet å sutre, og klarte å konsentrere meg om lydboken jeg hadde på øret.
Tenk jeg greide 1 km! Min aller første joggede kilometer!! Jeg er utrolig stolt!!!
Jeg hadde ikke greid å løpe en meter lenger, så da kilometeren var unnagjort var jeg rask  med å skru ned tempo, og kom meg ned på rask gange igjen.
Jeg var så stolt at jeg hadde lyst å rope det ut til alle.